Bedre skole nr. 1-2014
Læreren som samfunnsbygger
AV LARS GUNNAR BRISEID
I dagens skole har samfunnsøkonomiske begrunnelser en større kraft i skoledebatten enn ideer om humanitet, demokrati og fellesskap. Men fordi skolen er det eneste stedet der alle samfunnsgrupper møtes, trenger vi fortsatt en skole som kan føre barn og unge inn i den kulturen de selv er del av og gi dem en opplevelse av fellesskap og tilhørighet. Men dette må skje på andre måter enn før, og det må skje gjennom alle skolens fag.
«Look to Norway» sa engelskmennene under krigen og så med beundring på den norske lærer- stand og deres innsats mot nazismen (Harbo, : ). Det var en innsats som kostet, og politikere fra andre land undret seg på hva det var som drev lærerne i Norge til en slik heroisk innsats. Hva var det med den norske lærerstand som gjorde dem til helter og motstandsforkjempere? Lærerne satte på spill både jobb, familie, liv og helse i den gode saks tjeneste, «tro mot sitt lærerkall» som de var (Norum, ). Den oppvoksende slekt skulle ikke oppdras i nazistisk ånd, lærerne ville viderebringe de tradisjonelle kulturverdier landet til da hadde bygget på. Lærerutdannelsen i Norge før . verdenskrig sto i folkedannelsens tegn, en demokratisk pre- gende bevegelse som kk sterkt gjennomslag i forbindelse med byggingen av nasjonalstaten fra ©´ og fremover. Folk est skulle opplyses og gjøres til deltakere i samfunnets anliggender, og dermed oppdras til å bli demokratiske borgere i den nye nasjonen. Visjonen var en folkeskole som skulle inkludere alle lag av folket, på tvers av økonomiske, kulturelle, geogra ske og kjønns- messige ulikheter (Slagstad, ©; Dokka, ). Skolen ble betraktet som en samfunnsbyggende institusjon, og folkeopplysningstanken var et ledd i samfunnsbyggingen. Utfoldelse og oppdragelse I denne tradisjonen sto Erling Kristvik, lærerskole- rektor i Volda, og forfatter av trilogien «Sjelelære» (utgaver fra ´– ´¤), «Elevkunne» ( ¤– ´ )
Foto: © fotolia.com
og «Læraryrket» ( ¤– ´ ), som var de mest brukte lærebøker i pedagogikkundervisningen på lærerutdanningene over hele landet før krigen, og en stund etter (Sæther, ; Slagstad ©). Kristvik var egentlig del av det reformpedagogiske miljøet som utviklet seg i mellomkrigstiden, med klar brodd mot «bokskolen» (Stafseng, ), og med et levende ønske om å legge til rette for elevenes selvvirksomhet og utfoldelse av «iboande naturvoner», som han skrev. I denne kretsen var også kjente reformpedagoger som Anna Sethne, Bernard Ribsskog, Åse Gruda Skard med ere. De pleide nær og personlig kontakt med det reform- pedagogiske miljøet i Tyskland, og var i tillegg godt kjent med amerikansk reformpedagogikk, blant annet representert ved John Dewey (Staf- seng, ). Etter hvert tok Kristvik imidlertid et oppgjør med deler av den reformpedagogiske tenkningen. Det kom blant annet til uttrykk i en
49
Bedre Skole nr. 1 ■
2014
Made with FlippingBook