Bedre skole nr. 2-2014

FORGRUNN

de skal – rundt 85 prosent av sakene kan skolene løse selv. Samtidig tror jeg det alltid vil være noen saker der skolene trenger ekstern hjelp. Derfor er jeg tilhenger av at PP-tjenesten skal ha spesiell kompetanse på mobbing. Jeg har hørt som en innvending mot boka di at den har en ganske snever innfallsvinkel til hvordan man løser slike mobbesaker: man kan få inntrykk av at du foreskriver bare én måte å g jøre dette på. Forstår du denne kri- tikken? Jeg kan være enig i at boka represen- terer en måte å gjøre det på, men jeg har forsøkt å vise nettopp det – at det finnes flere «veier til Rom». Mobbing er et ganske ungt forsknings- og prak- sisfelt, og vi lærer hele tida nye måter å gjøre ting på. Jeg har for eksempel lært veldig mye av å sitte i Djupedal- utvalget, så boka ville sikkert fanget opp flere perspektiver hvis den kom ut i 2015 og ikke i 2014. Men jeg håper likevel det kan være nyttig med det perspektivet som presenteres i boka, som tross alt bygger på erfaring fra flere titalls alvorlige mobbesaker i hele grunnskolen. Du har sammenlignet mobbesaker med «organisert kriminalitet», og enkelte har reagert på dette. Hva legger du i denne sammenligningen? Jeg har ikke sammenlignet de to fe- nomenene, men mener det er likhets- trekk som kan være nyttige å kjenne til for å skjønne hvordan en skal tilnærme seg mobbing. Det viktigste likhetstrekket er at det i organisert kriminalitet som i mobbing ofte er «bakmenn» som er vanskelige å få øye på, men som må ansvarliggjøres dersom en skal få slutt på virksom- heten.

En kan stille spørsmål ved om det er riktig å se på likhetstrekk mellom så ulike fenomener som mobbing og organisert kriminalitet. Det er tross alt langt mer som skiller mobbing fra organisert kriminalitet enn det som er likt. En viktig innvending mot å gjøre en slik sammenligning er at det kan misforstås dit hen at en sammenligner barn med hardbarkede kriminelle. Det vil utvilsomt gjøre det vanskelig å finne gode løsninger på mobbesaker. Selv om det noen ganger må tas i bruk sterke virkemidler for å snu en mobbesituasjon, vil det aldri være riktig å straffeforfølge elever som har stått bak eller utført krenkelser. En må søke å erstatte de belønningene som disse har opplevd gjennommob- bingen, og da er positiv oppmerksom- het som ros og anerkjennelse for po- sitiv atferd den riktige veien å gå. Det er ikke soning , men forsoning som skal skape balanse i maktforholdene. Hvis det å påpeke likhetstrekkene mellom mobbing og organisert kriminalitet kan åpne øynene våre for mekanis- mene bak mobbing, er det likevel verdt å gjøre det. Hovedproblemet med mobbing er nemlig at for mange elever gruer seg til å gå til skolen. Problemet er så stort blant annet fordi voksne har for lite erfaring og kompetanse i analyse av elevmiljø. Vi ser derfor ikke mønsteret i det som fremstår som enkeltkrenkelser. Vi har for høy terskel for å gå fra mistanke om mobbing til å bruke egnede av- dekkingsverktøy, og vi lar oss forvirre av at det er mye som skjer i et slikt miljø. Først når ansvarlige voksne ser mekanismene bak de synlige krenkel- sene, er vi i stand til å gjøre skolen så trygg som elevene fortjener.

metoden din verd hvis dette mangler? Alle har et grunnlag for å kunne løse disse sakene med bakgrunn i erfarin- ger fra egen skolegang og egen praksis som lærer. Det som kreves for å fange opp vanskelige mobbesituasjoner, er at du alltid må være åpen for at du kanskje blir lurt: det kan hende dine observasjoner og dine vurderinger av miljøet ikke stemmer med vir- keligheten. Når erfarne lærere blir oppmerksomme på dette, lærer de raskt å se ting som de ellers ikke ville ha sett. Ta for eksempel et tilfelle der læreren ser at en gruppe jenter stadig gir hverandre klemmer, og nærmest virker overdrevent begeistret for å se hverandre igjen. Det er hyggelig med klemming, men kanskje læreren føler at det er noe rart med situasjonen, noe som skurrer. Da kan hun komme på sporet hvis hun spør seg selv: Er det noen som aldri får klem? Skjer dette alltid når de møter hverandre, eller skjer det bare når én bestemt person er til stede? Er dette, med andre ord, en måte å ekskludere en bestemt elev på? Et nyttig holdepunkt for den som prøver å finne ut av en uoversiktlig situasjon, er at det ofte er én gruppe som utfører mobbingen, mens det er en annen gruppe som står bak. De som utfører mobbingen, er mindre subtile, og avslører ofte seg selv ved å kaste blikk mot dem som står bak: gjør jeg det riktige nå, er det slik du vil ha det? Det som er viktig, er ikke bare skoleringen, men at læreren føler seg trygg på at selv vanskelige og kom- pliserte saker kan løses. Den som har tro på dette, kvier seg ikke for å gå inn i de vanskelige sakene. Og min erfaring er at mobbing alltid stopper når voksne bestemmer seg og gjør det

10

Bedre Skole nr. 2 ■

2014