Bedre skole nr. 2-2014

Hans Skjervheim revisited

■ ■ av per tore dalen

Debatten om Hans Skjervheims rolle i pedagogikken blir her ført videre. Det kan være et poeng å ikke lese Skjervheim for mye på hans egne premisser. Faktisk kan konsekvensene av hans pedagogikk vise seg å være helt andre enn han hva selv og hans tilhengere tenkte seg.

Filosofen Hans Skjervheim var fra ca. 1960 i over 40 år en av de mest omtalte pedagogiske tenkere i Norge. I de se- nere årene har han ikke vært like mye påaktet. Odin Fauskevåg henter ham fram igjen i en artikkel i Bedre Skole nr. 1/2014 («Skjervheim i dag») for å vurdere hvilken aktuell betydning han kan ha. Fauskevåg mener hans dia- logpedagogikk kommer til kort fordi Skjervheim overvurderer barns kog- nitive og kunnskapsmessige ressurser. Dessuten er han for unyansert i synet på «overtaling» eller manipulasjon i pedagogikken. Det er former for pe- dagogisk manipulasjon som kan være helt legitime, mens han støtter Skjerv- heim når det gjelder manipulasjon på det moralske området. Og det er sær- lig her, i forsvaret for pedagogikk som utvikling av det autonome moralske subjekt, at han mener Skjervheims fortsatte aktualitet ligger. Det kan fremdeles gi utbytte å lese Skjervheim, men det er tvilsomt om det kan gjøres på hans egne premis- ser slik Fauskevåg tross alt gjør. På bakgrunn av kritikken de siste tiårene mot den kantiansk pregede filosofien,

som også Skjervheim representerer, kan han ikke leses like ureservert som før. Fauskevågs kritikk blir etter min mening for grunn. En av de viktigste innvendinger vi kan reise mot Skjerv- heim, er hans identifikasjon av filosofi og pedagogikk (jf. denne forfatters artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift nr. 2/2011), og i den forbindelse hans av- visning av retorikken. Det siste kan ses i sammenheng med at han er fremmed for den såkalte språklige vendingen i filosofien (jf. Nils Giljes og Harald Gri- mens portrett i Skjervheim, Filosofi og dømmekraft 1992). Men det peker ut over filosofien, for språk i den re- toriske tradisjonen vil si det bilderike og emosjonelt ladete språk. I nær til- knytning til dette vil det være naturlig å trekke inn den nyvakte interessen for «narratologi», læren om fortellingen . Dette kaster nytt lys over både skjønn- litteraturen og historiefaget. Alle disse elementene, retorikk, skjønnlitteratur og historie, spilte en langt større rolle i pedagogikken tradisjonelt enn de etter hvert kom til å gjøre i Skjervheims tid og fram til i dag. Den språklige vending har av Hans Hauge også fått

betegnelsen «den retoriske vending» og til og med «den litterære vending» ( Den litterære vending 1995). Ettersom alt dette, om ikke i streng forstand retorikk, var helt sentralt i norsk pedagogikk før 1960, og i praktisk pedagogikk en god tid etter dette, er det naturlig å se Skjervheim og det betydelige fagpedagogiske selskap som flokket seg rundt ham, som et klart brudd. I det følgende vil det bli argumentert for at dette bruddet også fikk høyst utilsiktede konsekvenser.

Foto: Scanpix/Aftenpostens arkiv

87

Bedre Skole nr. 2 ■

2014

Made with