Bedre skole nr. 2-2014

Da interessen for fortellingen igjen ble vakt, er det karakteristisk at fagpedagogene oppfattet dette som noe nytt og tidligere lite brukt i norsk skole. Det har nærmest vært «underholdning, som avveksling i skolehverdagen» (jf. lederartikkel i Norsk Pedagogisk Tidsskrift nr. 3/1999). Men med i disse «musiske» fag, som det heter med en fornemt- akademisk betegnelse, hører faktisk noe så seriøst og sentralt som bibel- historie, salmesang, skjønnlitteratur (inkludert skuespill med fordelte roller) og historiefaget som sådan. Og utvider vi det «musiske» bildet, må vi ikke glemme at skolen også har hatt fag som sang og tegning! Med andre ord, i det som blir betegnet som «avveksling», befinner det seg ganske mye, til og med selve nerven i skolens dannelsesarbeid. Den akademiske fagpedagogikken var blitt så gjen- nomsyret av vitenskapelig-rasjonell og analytisk mentalitet at den huma- nistiske og pedagogiske tradisjonen var blitt usynlig. Men det tok litt tid før vi kom dit. Skjervheim og tiden Det sentrale essayet «Deltakar og tilskodar» ble trykt i 1960. Det er ikke helt uvesentlig å merke seg tids- punktet, for det skjedde en betydelig endring i norsk akademia rundt 1960. Skjervheim ble raskt et sentralt navn i fagpedagogikken, det vrimler av referanser til ham i artikler og bøker i flere tiår. Men de som, i likhet med forfatteren av denne artikkel, i ho- vedsak har vært virksomme i prak- sisfeltet, vil neppe ha merket noen tilsvarende innflytelse i sitt daglige arbeid. Skjervheim var en del av en frigjørings- og demokratiseringsten- dens og motstand mot det som mer

eller mindre berettiget ble forstått som autoritært. En slående kontrast til Skjervheims tenkning danner Hans-Georg Gadamers verk Wahr- heit und Methode , som kom nettopp i 1960. Karakteristisk nok ser Gadamer ikke ut til å ha hatt noen betydning for Skjervheim, som ellers var meget godt orientert i tysk åndsliv. Man skal også lete lenge for å finne vesentlige nedslag av Gadamer i fagpedagogisk litteratur i vårt land. Gadamer var modernitetskritiker, Skjervheimmå, i likhet med de fleste fagpedagoger, betraktes som modernist. Gadamers bok har sommål å gjen- vinne den humanistiske tradisjonen, man kunne nesten si ved å bryte igjennom den «sperringen» som blant annet den kantianske filosofien utgjør. Dette er også en gjenvinning av noe folkelig som filosofene hadde snudd ryggen til. Et karakteristisk trekk er begrepet common sense , den tenkningen som er felles for alle normalt utrustede mennesker, både leg og lærd. For Kant er dette en nærmest vulgær tenkemåte som en filosof skal holde seg for god for, for Gadamer derimot et sentralt element i humanismen. Det samme gjelder retorikken, som Kant foraktet, og litteraturen, som han nok satte høyt, men som ikke hadde noe i tankens verden å gjøre. Hvor radikal forskjel- len er, ser vi kanskje tydeligst i Gada- mers argumentasjon for å rehabilitere tradisjon og autoritet, og han mente til og med det var en legitim plass for fordommer i all sannhetssøking. I den praktiske pedagogikk i Norge var tradisjonen fra den demokra- tiske venstrebevegelsen fra slutten av 1800-tallet fremdeles meget le- vende etter annen verdenskrig. Den var nokså fremmed for Skjervheim.

Rune Slagstad regner hammed rette, sammen med Arne Næss og Jens Arup Seip, til motstanden mot det som Ernst Sars kalte «poetokratiet» ( De nasjonale strateger 1998, s. 457). I denne polemiske sammenheng om- fattet «poetokratene» først og fremst filologene, og blant dem gymnaslekto- rer som var aktive i samfunnsdebatten. 1800-tallets historisk orienterte fagforståelse var fremdeles levende i 1960. Men den stigende interessen for filosofi, psykologi, sosiologi og andre samfunnsfag var på et vis en reaksjon mot den historiske orienteringen, som også var en del av nasjonalbyg- gingen. Oppgjøret med nazismen spilte en viktig rolle, ikke minst for Skjervheim og hans yngre fagfeller, som var orientert mot Tyskland og det intellektuelle oppgjøret der. Det spilte også inn at nettopp i Tyskland (og Østerrike) var det på denne tiden vanlig å hevde at fortellingen var død (Benjamin, Adorno, Musil). Et tredje viktig moment var at fortellingen i skjønnlitterær forstand ikke hadde hatt den samme politiske betydning i Tyskland som den hadde i Norge, fak- tisk helt fra 1800-tallet, og særlig fra ca. 1870, nettopp i «poetokratiets» tid. Den nasjonale historieskrivning i Sars’ og Kohts ånd ble rammet av dette, det samme gjaldt den nasjonale litterære kanon med Wergeland og Bjørnson som hovedfigurer. Fortelling og dialog Det ligger i fortellingens vesen at det ikke er noen dialog mellom forteller og tilhører/leser. Den muntlige fortel- leren står i et slags samspill med publi- kum, men forholdet er ikke symme- trisk, slik dialogen forutsetter. Fortel- lingen skal føre tilhørerne med seg . Det dreier seg om en form for forføring,

88

Bedre Skole nr. 2 ■

2014

Made with