Bedre skole nr. 2-2014

eller gjerne overtaling . For at fortel- lingen skal lykkes, må tilhørerne og leserne gi avkall på sine reservasjoner. De må la seg «overtale», for å snakke skjervheimsk. Det er dette som ligger i Coleridges berømte «suspension of disbelief». Den eventuelle dialog og kritikk må komme etterpå. Det dialo- giske og antiautoritære i Skjervheims pedagogikk kan derfor framstå som anti-narrativt. Det berører også hans forståelse av pedagogikk som filo- sofi. Dialogpedagogikken kan altså kritiseres fra en annen kant enn det Fauskevåg gjør. Og det må sies enda sterkere: det er i det ikke-dialogiske og overtalende at den moralske dan- nelsen i første rekke har sin plass. Vi må heller ikke glemme at muntligheten sto ganske annerledes sterkt i denne tradisjonen enn den gjorde senere, og det nærmest utskjelte lærerforedraget hadde i ikke liten grad form av fortel- ling. Gjenoppdagelsen av muntlig- heten er for øvrig også en av de mest revolusjonerende nyvinninger som er gjort de siste tiår (jf. Walter Ong, Orality and Literacy 1982). I den sam- menheng må vi heller ikke glemme at litteraturlesning på skolen var i langt større grad enn senere høytlesning . Filosofi, pedagogikk og antifilosofi I det sentrale essayet «Deltakar og tilskodar» finnes dette avsnittet: Platonismen har i høg grad vori kulturskapande fordi den gav grunnlag for så sterk tiltru til fornufta. Ein kunne ha tillit til for- nufta nettopp fordi ho var i stand til å gjeva svar på dei eksistensielt viktigaste problema, som slik Kier- kegaard har sett det er dei etiske og religiøse problema (Skjerv- heim: Deltakar og tilskodar, 1976, s. 61).

Avsnittet er innsiktsfullt og mot- setningsfylt. Skal vi yte Skjervheim rettferdighet, må vi først peke på at utsagnet har et videre perspektiv enn det har vært vanlig å tillegge ham. Ja, det peker ut over Skjervheims egen filosofi i det hele. Det skal godt gjøres å finne nedslag i den fagpedagogiske debatten som i noen vesentlig grad utvikler synspunktet om at pedago- gikken tar opp «dei eksistensielt vik- tigaste problem», som altså er etiske og religiøse. Det gjelder hans fagpe- dagogiske disipler den gang, og i enda høyere grad fagpedagogene nå. Men det treffer utvilsomt noe sentralt ved den tradisjonelle pedagogikken. Og i den forstand kan vi si at pedagogikk er filosofi. Men ikke filosofi med den sterke tiltro til fornuften, i en linje fra Platon over Descartes til Kant og kan- skje videre helt fram til Husserl, som siteres helt i begynnelsen av essayet. At Skjervheim bringer inn Kierke- gaard i denne sammenhengen er un- derlig, for hans grunnleggende begrep er ikke fornuften, men lidenskapen . Kierkegaard kan derfor mobiliseres mot Skjervheim. Som nevnt over er da heller ikke filosofiens rasjonalitet som først og fremst har preget pedagogik- ken gjennom to tusen fem hundre år, men den bilderike og følelsesladete tale, retorikken og diktningen. Reto- rikken hadde verken Platon, Descartes eller Kant noen sans for, for å si det forsiktig, og dikterne ville Platon jage ut av staten. Kant var ikke fullt så brutal, han nøyde seg med å tildele dikterne et reservat for seg, hvor de kunne ha sin frihet, men ikke blande seg inn i filosofenes drøfting av det sanne og det gode. Selv om man erkjenner at det var retorikken som vant kampen mot filosofien i pedagogikken, kan

betydningen av dette lett undervurde- res i dag. Begrepet retorikk forstås på forskjellige måter. Det kan brukes som betegnelse på effektiv kommunika- sjon, og da gjerne forførende og over- talende. Det er slik Fauskevåg omtaler moderne kommunikasjonsrådgivere, og med god grunn. Skal vi få et grep om retorikken slik den ble forstått av dens egne tilhengere, må vi frigjøre oss fra en framstilling som er preget av motstanderne. Filosofene har fulgt Platon slik Skjervheim gjorde, like til våre dager, mens pedagogikken har fulgt Gorgias, eller mer presist Isokra- tes, til ca. 1800. Men dens arvtaker var uten tvil skjønnlitteraturen, og det fikk stor betydning, ikke minst i vårt land. Retorikken i denne skikkelse er ikke bare en kommunikasjonsform, det er noe så radikalt som en art anti- filosofi. I motsetning til filosofene forutsetter ikke retorikerne at det i tilværelsen finnes en skjult ontolo- gisk struktur som det er filosofiens og vitenskapenes oppgave å avdekke. Det finnes ikke en sannhet bortenfor språket, slik filosofene har forutsatt siden Platons dager. Den danske idé- historikeren Johannes Sløk har gitt en meget instruktiv framstilling av dette i innledningen til sin analyse av Platons Gorgias ( Oppg jøret mellom filosofi og retorikk 1987). Teori og praksis Fauskevåg hevder at manipulasjon i visse tilfeller kan være helt legitimt i pedagogisk sammenheng. Han skil- ler mellom for eksempel lesing og moralsk danning. I det siste tilfellet vil manipulasjon være illegitimt. Men dette gir et for snevert perspektiv. En ferdighet kan være middel til noe annet, slik lesing er, men kan også være mål i seg selv. Mesteparten av

89

Bedre Skole nr. 2 ■

2014