Bedre skole nr. 2-2014

og undersøke mistanker ommobbing. En annen feil er at man lar seg forblinde av atferdsvansker. Jeg opplever ofte at henvendelser starter med at skolen peker på en elev med atferdsvansker, og så viser det seg at den eleven som de mener er utgangs- punktet for problemene, selv er mob- beofferet. Jeg oppfatter din metode som svært pre- sis og styrende, samtidig som man hele tiden må være åpen for endringer, til- pasning og muligheten for at man er på feil spor. Hvordan løses dette i praksis? Et nøkkelbegrep er «profesjonell usikkerhet». I møte med noe som kan være livstruende for barn – husk at barn har plikt til å gå i skolen, de må møte opp, samtidig som de ved å møte risikerer å utsette seg selv for virkelig fare – må skolen være grunnleggende profesjonell. Men det fins ikke profe- sjonalitet uten usikkerhet. Jeg har jobbet som lærer i mange år, og har alltid likt maler – det er greit å ikke måtte bygge opp alt på nytt selv. Men når det er sagt, så fungerer ikke malene før du har gjort dem til dine egne – først når du har lekt deg med virkemidlene, så vil de fungere. Det fins ingen ABC-oppskrift, men det fins gjerne en stamme som er felles mens de ytre detaljene varierer. En lik- het er for eksempel at det nesten alltid er noen som har klart å gå «under radaren», som har fått fritt spillerom og som aldri tidligere har opplevd å bli konfrontert med sin negative opp- førsel. Når jeg leser casene dine, så ser jeg en skole der lærerkollegiet er preget av kompetanse, samarbeid, trygghet og åpenhet for egne feil. Hvor mange steder finner man et så trygt miljø – og hva er

Ifølge Erlend Moen er den mest typiske feilen skolen gjør i mobbesaker å ikke reagere på mistanke. Når han blir tilkalt for å bidra til å løse mobbesaker, får han ofte høre «dette har vi hatt mistanke om lenge».

også tar disse foreldrene på alvor og følger dem opp. Hvis foreldrene opplever noe som et problem, så har de et problem. Og dersom skolen vel- ger å overse dette, så kan det skape grobunn for store konflikter mellom foreldre og skole. Noen har sett på disse programmene som «instrumentelle». De hevder at det ikke nytter at lærere følger en oppskrift, men da har de ikke skjønt hva dette går ut på. Disse program- mene viser først og fremst nødvendige prinsipper som bør ligge til grunn i arbeidet mot mobbing. Lærerutdan- ningen har aldri klart å dekke dette tilstrekkelig godt, og det må derfor komme inn senere. Slik jeg ser det, Mobbeprogrammene har fått kritikk, hvor berettiget er den?

fungerer disse programmene som en form for videreutdanning for lærerne. De danner en basis sommange skoler trenger for å arbeide godt på dette fel- tet. Men når det er sagt, fins det skoler som ikke trenger slike programmer – de har klart å utvikle god praksis på egen hånd. Hva er den mest typiske feilen som skjer når en skole skal ta tak i et mobbe- problem? Den mest typiske feilen er at skolen ikke reagerer på mistanken. Jeg får nesten alltid høre at «dette har vi hatt mistanke om lenge». Man har hatt for høy terskel for å reagere, og så opple- ver man at for hver dag som går, blir situasjonen mer alvorlig, og flere og flere elever blir involvert. En profe- sjonell skole vil oftere ha mistanker

9

Bedre Skole nr. 2 ■

2014