Bedre skole nr. 3-2014

etablert i 2009, har 79 kommuner og fylkeskom- muner fått ledelsesveiledning. 20 nye står for tur.

spredt ut over det ganske land, til dels i svært iso- lerte og små områder. Evnen til å overleve alene er trenet opp. Trangen til å styre selv er sterk. Kampen mot sentralisering har gått hånd i hånd med kampen mot embetsmannsstaten. Politisk er det interessant å trekke fram student- opprøret fra 1968, som ble sterkere i Norge enn i de fleste andre land. Styrken i ML-bevegelsen var særnorsk, og har nok vært med på å prege manges forhold til ledelse. Igjen kan vi ane dobbeltheten: En autoritær ideologi i kampen mot den etablerte makteliten. Det har vært en dyd og en folkesport å kritisere autoriteter. Det skal ikke så mye til før vi mobiliserer fakkeltog i Norge. Det har i mange kretser vært mer stuerent å være i opposisjon enn i posisjon. Religiøst har vi vel heller ikke alltid vært villige til å innordne oss. Kirkeasyl kan sees på som en av vår tids måter å protestere på. Hans Nielsen Hauge har for mange vært selve lederidealet. En sterk leder, men i opposisjon. Ledelse som noe kontroversielt Ledelse handler blant annet ommakt, påvirkning, interesser, verdier og konflikthåndtering. En del av dette vil selvsagt være kontroversielt. Norge er ett av de mest egalitære land i verden: Det er liten avstand mellom leder og underord- net (Hofstede 2005). En utbredt misforståelse er imidlertid at idealet i våre arbeidsorganisasjoner bør være mest mulig demokrati, at alle bør ha en stemme (Boethius 1989). Altså at spesifikke krav til for eksempel kompetanse nedtones til fordel for stemmerett. Demokrati er først og fremst en samfunnsform, mer enn en organisasjonsform eller en ledelsesform. Det er ikke uten videre slik at alle bør ha én stemme i en arbeidsorganisasjon. Ulike personer har ulik kompetanse og ulike rol- ler. Universiteter og sykehus er eksempel på or- ganisasjoner som er organisert i hierarkier, først og fremst etter kompetanse . Det skal vi være glade for når vi havner på sykehus. Torodd Strand (2009) sier: Feil-innrettet ledermakt er ille, men mangel på ledermakt kan også gi negative utslag. De mak- tesløse lederne har ikke personlige forutsetninger for å fylle sine roller, eller de er plassert slik at motstridende krav eller for små ressurser hindrer

Ledelse har stor betydning Ledelse kan ha svært stor betydning. På godt og vondt. Både for enkeltpersoner, for grupper, for organisasjoner og for land. Alle vet at god ledelse kan ha stor effekt, utløse sterke krefter og et stort potensial, og at dårlig ledelse kan ha store nega- tive virkninger. Det vanligste problemet i mange organisasjoner er kanskje mangelen på ledelse. Det åpner opp for tilfeldigheter, «den sterkestes rett», manglende prioritering, at problemer blir liggende, at konflikter blir liggende, at prosesser ikke styres og ledes, at beslutninger ikke fattes osv. Slik er det i alle sosiale systemer, både i offent- lig forvaltning, i næringslivet, i politikken, i fami- lien, i idretten, i frivillig arbeid osv. Likevel har det i mange kretser vært sterk skepsis til ledelse, ikke bare til den konkrete ledelse som utøves der og da, men også til betydningen av ledelse. Et ambivalent forhold til ledelse Mange i Norge har et ambivalent forhold til le- delse (Sørhaug 1996). På den ene siden ønsker vi oss sterke, dyktige og kraftfulle ledere. Vi dyrker fremdeles Fridtjof Nansen, Roald Amundsen, C.J. Hambro, Einar Gerhardsen, Jens Christian Hauge og Gro Harlem Brundtland. På den andre siden har vi en lang tradisjon for å bekjempe ledere og autoriteter. En leder skal være «en av oss», i hvert fall ikke mer enn «fremst blant likemenn». De skal både være helt spesielle og helt vanlige. De skal på en måte være både ledere og ikke-ledere. Det er mange grunner til denne dobbeltheten. Historisk har det vært slik at Norge inntil nylig var et fattig land. Vi har vært dominert av svenske- konger og danskekonger i århundrer, blitt ydmy- ket og stått med lua i hånden. Kampen mot over- makten, kampen mot autoritetene, striheten og originaliteten er blitt nasjonale dyder. Askeladden er blitt nasjonalsymbolet i våre eventyr. Peer Gynt og Kjerringa mot strømmen er blitt symboler i vår litteratur. Ingen av disse er vel akkurat ansvarlige ledertyper. Det er nok ikke tilfeldig at vi to ganger har stemt nei til det europeiske fellesskap, på tvers av en bortimot samlet maktelites anbefaling. Geografisk er det jo slik at befolkningen er

70

Bedre Skole nr. 3 ■

2014