Bedre skole nr. 4-2014

elever over tid. Målgruppen, «populasjonen», er alle landets 15-åringer, og i hvert land trekker man et representativt utvalg (ca. 5000) for å re- presentere denne gruppen. Da velger man først ut skoler, og innen disse skolene trekker man enkeltindivider, ikke hele klasser. Det er klare regler for hvordan denne trekningen skal foregå og hvem som kan unntas fra testingen. Dette er en komplisert prosess, med mange mulige feilkilder, noe som ikke blir tatt opp i denne artikkelen. Med et slikt design kan man si noe om hele målgruppen på testtidspunktet, men man kan i minimal grad si noe om elevenes læringsprosesser eller hva slags undervisning eller andre faktorer som kan forklare gode eller problematiske resulta- ter. Man kan, i beste fall, etablere sammenhenger i form av korrelasjoner mellom ulike variable. Og korrelasjon er, som kjent, noe helt annet enn å etablere et årsak-virkning-forhold. Basert på PISA-data kan man imidlertid tall- feste ulikhet i resultater mellom skoler og mel- lom individer innen hver skole. Spørreskjemaet inneholder en rekke spørsmål som gir grunnlag for å lage et mål for elevens sosioøkonomiske status, og man kan måle i hvilken grad sosioøkonomisk status forklarer (i statistisk forstand) ulikhet i elevenes PISA-skåre. Etter fem runder med PISA- testing kan man også se hvordan slike ulikheter har utviklet seg over tid. De svenske PISA-forskerne har i sine rapporter valgt å legge stor vekt på ak- kurat disse poengene. De har vist at ulikheten mel- lom svenske skoler har øket, og de har også vist at betydningen av sosial bakgrunn har øket. En slik utvikling i retning av økende ulikhet har man ikke konstatert i Norge. Slike analyser er kanskje det mest interessante man kan bruke PISA-data til. For øvrig viser PISA at det i alle land er en klar sammenheng mellom PISA-skåre og elevens sosioøkonomiske status. Men dette vet man godt fra før, og det er faktisk den mest robuste sammen- hengen man kjenner til i skoleforskning: Skolen reproduserer sosial ulikhet. Men det er interessant å merke seg at betydningen av hjemmebakgrunn stort sett er mindre i de nordiske landene enn i andre land. I de nordiske landene er det også min- dre variasjon i elevenes hjemmebakgrunn. Samlet viser PISA altså at de nordiske landene er blant de mest egalitære: Det er liten forskjell mellom

skolene, spredningen i hjemmebakgrunn er nokså liten, og betydningen av hjemmebakgrunn for testresultater er mindre enn i de fleste andre land. PISA-fagene En grunnleggende avgrensning ved PISA dreier seg selvsagt om testens faglige innhold. OECD valgte på et forberedende stadium ut tre fag (mer presist: «literacies»). Først og fremst lesing på morsmålet, dessuten naturfag og matematikk. Disse valgene følger naturlig av OECDs mandat, nemlig å fremme økonomisk vekst og utvikling i en global høytek- nologisk markedsøkonomi. Valget av PISA-fagene betyr at alle andre fag i skolen er utelatt. (PISA- fagene er for øvrig de samme fag som testes i de to andre innflytelsesrike studiene, TIMSS og PIRLS.) I disse studiene finner man ikke noe om samfunn, religioner, historie, geografi, fremmedspråk, lit- teratur, kunst, kultur og etikk. Senere har PISA utvidet sitt innhold til også å omfatte problemløs- ning («problem solving»), og i 2012 fant PISA plass til enda en dimensjon, nemlig økonomi («financial literacy») (OECD, 2013). Også dette valget sprin- ger selvsagt ut fra OECDs økonomisk orienterte mandat. De nordiske landene deltok ikke i denne modulen, men det gjorde 40 andre land. Rammeverket: PISA-testens «læreplan» Neste steg i utviklingen av tester er å lage et fag- lig rammeverk for testingen. Det er dette som senere blir grunnlaget for å lage de oppgavene som skal inngå. Her har OECD engasjert topp fagfolk innen de ulike fagfeltene, internasjonalt anerkjent forskere, blant dem også norske. Disse gruppene nedlegger et betydelig arbeid i å utvi- kle perspektiver og kategorier som er kjernen i PISA-testingen. Dette rammeverket er imidlertid stadig revidert i løpet av de fem testrundene som PISA har gjennomført fra 2000 til i dag. Dette gjør at sammenligning av resultater over tid blir problematisk, noe PISA-rapportene selvsagt gjør oppmerksom på. Selv mener jeg at rammeverket er PISAs beste «produkt». Rammeverket (OECD, 2013) har utvi- klet kategorier for kompetanser som faggruppene anser som sentrale for framtidas samfunn. Dette kan, i alle fall i prinsipp, gi ideer og inspirasjon når man skal vurdere skolens og fagenes innhold.

72

Bedre Skole nr. 4 ■

2014