Første Steg Test

Synspunkt

Den monokulturelle barnehagediskursen Dersom vi vil ha den flerkulturelle barnehagen, må vi tilegne oss inter- kulturell kompetanse og kunne innta «det flerkulturelle pespektivet som normalperspektiv», mener forfatteren.

Av Eve Staurnes J eg vil ta for meg ordene kultur og «fler- kulturell», samt noen av de domine- rende diskursene i barnehagen. Jeg for- søker ikke å definere begrepene, da de er altfor komplekse til å gi enkle svar. For å kunne ha et «flerkulturelt perspektiv» er det viktig å kunne se med et kritisk blikk på inn- holdet i begrepene kultur og «flerkulturell», samt å ha et reflektert forhold til de diskur- ser som dominerer i barnehagen. Det finnes forskjellige måter å forstå kultur- begrepet på. Arne Martin Klausen definerer kultur som de ideer, regler, normer som over- føres fra generasjon til generasjon (Halvorsen 2004), mens Øyvind Dahl (2001) hevder at kulturen er kontinuerlig i endring. Ofte er det slik at vi ikke er oss bevisst vår egen kultur før vi kommer i kontakt med andre kulturer. Vi kan si at det gjerne er de skikker, tradisjoner og normer som folk flest tar for gitt som utgjør kjernen i kulturen, det vi anser som «naturlig». Hylland Eriksen og Sørheim (2003) sier at et samfunn kan inneholde betydelige kulturelle variasjoner mellom medlemmene. Det er derfor viktig som førskolelærer å være klar over at vi ikke kan vite hvordan ulike individer handler ut fra deres kulturelle bakgrunn. Vi bør også være klar over at synet på hva som er behov og hva som er alminnelig sunn fornuft kan variere betydelig ut fra et kulturelt ståsted.

Etnisk norsk og flerkulturell? En flerkulturell barnehage er vanligvis å opp- fatte som en barnehage der barnegruppen inneholder barn med forskjellig etnisk mino- ritetsbakgrunn, eller barn med som ikke er etnisk norske. Fajersson (2005a) hevder at ordet kultur ofte blir brukt i betydningen kul- turell variasjon som skiller etniske grupper fra hverandre, og at denne betydningen utgjør en dominerende diskurs. Denne diskursen knyt- ter ulike etniske grupper til en bestemt kultur, hver kultur forstått som forholdsvis statisk og lukket. Hun skriver videre at en problematise- ring og dekonstruksjon av den dominerende diskursen kan åpne for alternative diskurser hvor kulturell variasjon finnes både mellom, innenfor og på tvers av etniske grupper. Slik kan det stilles spørsmålstegn ved domi- nerende betydninger som blir tatt for gitt, og dermed kan vi åpne for diskusjoner og nye alternative betydninger. Må man være innvandrer for å bli definert som «flerkulturell», eller kan man være «fler- kulturell» som etnisk norsk også? Norge er ikke et monokulturelt land. Det er forskjell mellom en oppvekst i for eksempel en drabantby i Oslo og en oppvekst i en grend innerst i en fjordarm på Vestlandet. Mye tankegods vil naturligvis være felles og to personer vil kunne snakke med hverandre, men de vil likevel ha ulike erfaringer og holdninger med seg. Et alternativ til den dominerende diskursen

kan være det «flerkulturelle perspektiv som det normale». I arbeidet med et «flerkulturelt perspektiv som det normale» har vi en kom- pleks kulturforståelse som utgangspunkt. Det innebærer at vi er nødt til å avklare den kom- plekse betydningen av ordet kultur. Slik vil vi lettere kunne unngå stereotypier og generali- sering av for eksempel minoritetsbarn. Når vi tar i bruk et «flerkulturelt perspektiv som normalperspektiv» er det viktig å være klar over at ikke alle har det samme verdens- bildet. Ifølge Dahls (2001) beskrivelse er ver- densbilde noe som brukes til å forme verdier og normer, samt for å forklare hensikten med livet og menneskets rolle. Han hevder også at disse verdensbildene er noe en ikke er født med, vi tilegner oss dem i sosialiseringsproses- sen. For lettere å kunne forstå tankegang og atferd hos mennesker med en annen kultur- bakgrunn enn vår egen, bør vi sette seg inn i verdensbildet deres. Det som for oss oppleves som naturlig er altså kulturlig. Når vi har et «flerkulturelt perspektiv som det normale», sier vi at det finnes muligheter og at det må være rom for ulikhet. En barnehage som prak- tiserer en flerkulturell pedagogikk, utøver en praksis som tar hensyn til og inkluderer også det som ikke er «typisk norsk». Jeg ønsker herfra å se nærmere på noen av de diskurser som det etter min mening er viktig å rette et kritisk blikk mot, dersom vi ønsker en barnehage preget av mangfold og inkludering.

42 Førstesteg nr42011