Første Steg nr. 1-2014

REFLEKSJON

Den reflekterende er TONE JØSSUND (tone.jossund@utdanningsforbundet. no), pedagogisk leder i Furutoppen barnehage iTrondheim, men fram til sommeren frikjøpt for å være kontakt- person barnehage på heltid (privat foto).

Kristin og Drømmejobben Hvordan skal vi unngå at Kristin ogmange ungemennesker somhenne, somvil ha Drømmejobben i barnehagen, ender oppmed noe somkanminne omet mareritt?

Jeg vil fortelle historien omKristin. Hun hadde en stor visjon. Hun ville gjøre en forskjell. Kristin var veldig opptatt av barn og hvordan de hadde det. Hun ønsket å gi demden aller beste starten på livet, der lek, læring, danning og omsorg skulle stå i fokus. Barna skulle ha en mulighet til å være i et flott miljø preget av entusiasme og glede. Der skulle de ha livlige, faglig sterke og engasjerte voksne mennesker rundt seg. Hun ville bli barnehagelærer. Hun søkte seg inn på skole, og fikk studieplass. De neste tre årene lærte hunmasse ommye ogmangt, og selv omårene mange ganger virket lengre enn lange, så var hun til slutt ferdig utdannet barnehagelærer. Kristin gledet seg til å starte i jobben og tilbringe dagene med barna. Hun så frem til å være sammen med aktive barn, og hun gledet seg til å få lage gode pedagogiske opplegg. Hun hadde mange kreative ideer når det gjaldt å knytte vennskap, lære å leke sammen, inkludere, engasjere og knekke lekekoder. Endelig skulle hun få sette ut i livet det hun hadde lært på skolen. Teori skulle bli praksis. Hun ville se hvert enkelt barns behov, og hun skulle gjøre sitt beste for å tilrettelegge slik at alle hadde det bra. Hun skulle være tilstede for både barna og medarbeiderne. Hun både gledet og gruet seg til å komme ut i jobb, og hun visste det ville bli spennende og utfordrende med personal- og foreldresamarbeid. Hun ville være en stolt pedagog som kunne gi gode råd når noen kom og banka på. Den første dagen på jobb i barnehagen var flott. Hun gikk sterk og rakrygget inn porten. Kristin brukte de neste dagene til å bli kjent med barn, foreldre, medarbeidere, ledelsen, huset og uteområdet. Hun tenkte at her hadde hun virkelig allemuligheter. Dette var det hun lenge hadde ønsket seg, å få være med på å fargelegge og berike barns liv. Hun så hvordan

personalet jobbet og hva somvar viktig for dem. Hun var glad for at de hadde rutiner på planlegging, både egentid og samar- beidstidmed andre pedagoger. Behovet for å reflektere og tenke sammen med kollegaene var stort. Som ny barnehagelærer hadde hun mye å lære av de andre erfarne medarbeiderne. Men, det dukket likevel opp prøvelser. Det var ikke alltid hun haddemuligheten til å spørre noen når ting skjedde litt fort og hun trengte råd eller veiledning. Det var frykteligmye praktisk sommåtte gjøres, og det varmye administrativt å organisere. Hun trengte råd, men hvem kunne hun «forstyrre», til hvem skulle hun gå? Hun ville jo ikke være en belastning eller til bry. Hun ville aller helst være sammen med barna, men hun følte at de andre oppgavene bygget seg opp og slukte henne. NÅRMOTIVASJONENFORSVINNER Etter sommånedene gikk, følte hun segmer ogmer utilstrek- kelig. Hun ønsket mer tid og flere voksne på jobb. Ofte var det bare to voksne sammenmed barna på avdelingen. Hun hadde stadig dårlig samvittighet og begynte å sove dårlig omnettene. Hun tenkte hele tida på det hun ikke hadde rukket å gjøre. Var det hun som var en dårlig pedagog og organisator? Var det bare hun som hadde det sånn? Var hun ikke egnet til jobben? Selvtilliten ble svekket og etter et års tid haddeDrømmejobben nesten gjort henne syk. Det var et nederlag å innrømme det, men hun likte ikke lenger jobben så godt. Hun ønsket å få noen gode råd, slik at hun kunne klare å stå i jobben! Kristin møtte den tøffe hverdagen. Arbeidsgiveren mente hun måtte jobbe mer effektivt, bli flinkere til å planlegge det hun skulle planlegge. Kristin prøvde, men hun fikk det ikke til. Hunmåtte få arbeidsgiver til å skjønne at hun ville barnas beste, og at hun trengte bedre rammer til å utføre jobben. Hun

58 | første steg nr 1 | 2014