Første Steg nr. 2-2014

KRONIKK Barnehagelæreren som deltaker – og frykten for å bli spist opp

Det å være pedagog innebærer nettopp en oppspising, og forfatteren vil ikke være den foruten. Å godta oppspising innebærer også å avstå fra å hysje på barna for å tvinge dem til stillhet – forfatteren ser paralleller til når barnehagelærere blir hysjet på av politikere og andre når de målbærer sine profesjonellemeninger.

tekniske språket somen del av en større dominerende diskurs, det jeg velger å kalle læringsdiskursen. Det er en diskurs med røtter i opplysningstida, utviklings- psykologien ogmodernismen og sompå mange måter har vært avgjørende for hvordan vi tenker, snakker, skriver og gjør pedagogikk, hvor en teknisk praksis og et økonomisk språk om menneske- lige egenskaper og relasjoner synlig- gjøres. En rekke konsepter, verdier og prioriteringer kommer til syne i denne diskursen, og disse blir styrende for våre ideer, tanker og handlinger. Dahlberg &Moss lister opp en rekke slike konsepter demener denne diskur- sen er bærer av; outcomes , cost – benefit , readiness for school , og skriver at slike ord og uttrykk etter hvert har blitt en selvsagthet i språket om utdanning og institusjoner for små barn. Det er ikke vanskelig å finne igjen disse uttrykkene i det norske språket. «Tidlig innsats», «effektiv læring», «kvalitetssikring», «språkutvikling» og «årsak – virkning» er alle uttrykk som blir gjentatt og godkjent som selvfølge- ligheter når det snakkes om barnehage og andre institusjoner for barn. Denne kronikken bygger på et foredrag forfat- teren holdt på kveldsseminaret Barnehage- læreren: Deltaker eller tilskuer? i Lærernes hus i Oslo 23. januar i år.

Ordet gir meg grøsninger. Når vi kan foreslå ignorering av et menneske for å (sitat) «dempe henne»- er det egent- lig mulig å utvise et større overtramp på den Andres annerledeshet? Hennes måte å fortelle om sin verden på, ble i denne sammenhengen definert som «sutring og hyling uten grunn». Uten grunn. Overtrampet begynner allerede med definisjonen og formuleringen. Løsningen virket, fordi jenta ble stille av ignoreringen. Hun sluttet å gråte. I læringsdiskursens språk betyr dette at metoden virket. What works. WHATWORKS – LÆRINGSDISKURSENS OVERTRAMP Denne hva virker-trenden spiller inn i en dreining i dagens språk om utdan- ning. Et økt fokus på utdanning som en teknisk praksis, og språket dette brin- ger med seg, skaper en ny diskusjon om hva utdanning skal være og være til for. Dahlberg&Moss (2005) beskriver dette

Kronikkforfatteren er BIRGITTE FJØRTOFT (birgittefjortoft@gmail.com), master i førskolepedagogikk og pedagogisk leder i Thor Olsen Barnehage i Oslo (privat foto).

Jeg vil begynne denne artikkelenmed en fortelling om en jente jeg kjente. Da jeg kjente henne var hun fire år. Hun hadde lite verbalt vokabular, men desto større emosjonelt språk. Hun viste tydelig motstandmot urettferdighet og uttrykte følelser med sterk tydelighet. Gjennom sin kroppslighet og tilstedeværelse viste hunmed hele seg hvemhun er. Hun viste oss sinmåte å være i verden på, noe som tilsynelatende var et stort problem for en barnehageansatt på jentas avdeling. Dette ble følgelig tema for et grup- pemøte. Den barnehageansatte hadde nemlig funnet en løsning! Og ikke nok med det, hun hadde funnet en løsning som virket ! Snakk om flaks. Løsningen formulerte hun som ignorering .

52 | første steg nr 2 | 2014