Første Steg nr. 2-2014

noen refleksjonsoppgaver. De fungerer svært godt i en slik antologi som invite- rer til å gå i dybden. SAMISKHISTORIEOGRELIGION Ett av de aller beste kapitlene er kapit- tel 1, som diskuterer problemene med å forholde seg til religion i barnehage- hverdagen. Helt spesielt for den nord- norske barnehagehverdagen er innslaget av samer og kvener. Derfor er temaer

later til at dette har hemmet forfatterne synderlig. Kapitlene ometikk og filosofi i barnehagen vil undertegnede – som selv er filosof – holde for å være noen av bokens desiderte høydepunkter. Forfat- terne viser god kontakt med hverdagen i en norsk barnehage når de diskuterer innslaget av etikk og filosofi. Både ram- meplan og barnehagelov blir utsatt for kritikk, der de påviser at det ikke er tatt tilstrekkelig høyde for de relativt store

1990, siste revisjon av dennorske barne- hagelov i 2010, samt den tilhørende ram- meplan som ble ferdig revidert i 2011. Selve gjennomgangen av de juridiske ankerfestene for norske barnehager er grundig og reflektert, men her savner undertegnede en sterkere kritisk reflek- sjon over de forventninger rammeverket legger opp til. Det er helt klart at barnehagene her til lands er utsatt for et klart påtrykk i retning av å blimer skole ogmindre hage. Resultatpresset i skolen er nå så høyt at det er et uuttalt krav til barnehagen om å øke læringspresset. Det gjelder særlig læring av tall og bokstaver. Resultatet blir at leken forsvinner mer og mer ut av barnehagenes hverdag. Det er grunn til å tro at dette presset allerede ligger uttrykt i rammeverket. Spørsmålet stiller seg selv: Kan det tenkes at verdifagene i ERF (etikk, religion og filosofi) i seg selv er blitt en viktig plattform for en slik utvikling av barnehagene? Disse spørsmålene burde nok ha vært mer fremme i denne for øvrig spennende antologi. Jeg antyder bare lekens betydning for mindreårige barns internalisering av viktige verdier, etmoment somer nærmest fraværende i boken. Forfatterne legger opp til et impo- nerende kunnskapsnivå som ambisjon for den enkelte barnehagelærer, men de sier svært lite om hvorledes denne kunnskap kan komme barnehagebarn i møte i deres kreative virksomheter (lek og spill), slik at barnehagen fortsatt kan bevares somen barndomsarena og ikke forvandles til en læringsarena. Jeg tillatermeg å gratulere: Andreas- sen ogOlsen representerer et friskt pust somkanskje kan væremed på å fyre opp under en mer eller mindre slumrende debatt om hvilke barnehager vi ønsker å tilby våre barn i fremtiden.

Foto: ©Sunny studio

knyttet til samisk historie og religion tatt opp i flere av kapitlene, hvor de integreres som en viktig del av barne- hagelæreres kulturelle kompetanse. Dette er nok store utfordringer for den nordnorske hverdagen, men forfatterne demonstrerer et godt skjønn på hvor- ledes barnehagene kan unngå innslag av diskriminerende tiltak. Med tanke på hvorledes et nordnorsk skolemiljø helt spesielt må forholde seg til store grupper av urfolk og etniskeminoriteter, virker det somom«Tromsø-skolen» lig- ger et hestehode foran «Oslo-skolen» hva angår utviklingen av den interkul- turelle kompetanse hos barnehage- lærere i møtet med for eksempel tatere og romfolk. Det er grunn til å merke seg at ingen av forfatterne er filosofer, uten at det

forskjeller det er mellom skolerommet og barnehagearenaen. Mindreårige barn evner ikke å sitte i ro og holde på konsentrasjonen imer enn fem til ti minutter, derfor børman være forsiktigmed altfor strukturerte opplegg i filosofi, understreker forfatterne. Sam- tidig stiller de spørsmålet: «Blir det vi kan arbeidemed i barnehagen tenkning, men ikke filosofi?»De besvarer ikke sitt eget spørsmål, men lar det stå som en viktig tankevekker med henblikk på de forventninger selve rammeplanen stiller til filosofiens plass i barnehagen. KRITISKTILDET NORSKERAMMEVERKET Forfatterne vier et eget kritisk avsnitt til rammeverket for norske barnehager: FNs konvensjon ombarns rettigheter av

første steg nr 2 | 2014 | 63