Første Steg nr. 2-2015

SOSIOLOGEN I 1991 haddeMari Pettersvold ett år igjen av hovedfaget i sosio- logi ved Universitetet i Oslo. Barnehager var ikke i tankene hennes. Den sommeren møtte hun en sosiolog som skulle begynne å undervise i samfunnsfag ved førskolelærerutdan- ningen vedEik lærerhøgskole i Tønsberg. Det var en jobb hun

til helsefaglig arbeid, blant annet et helt år som leder av et videreutdanningsprogram innen folkehelseområdet for en rekke profesjonsutøvere i Oppegård kommune i Akershus, i regi av Høgskolen i Vestfold – dette er en del av det som Pet- tersvold kaller sine «skjulte sider». SENTERFOR BARNEHAGEFORSKNING

skulle kombineremed en annen jobb hunhadde i Vestfold fylkeskommune. – Så gikk det et par uker, og så ringte hun meg og sa «du, det er meg». Om jeg ville dele hennes jobb ved lærerhøgskolen med henne? De to jobbene lot seg ikke forene. Etter litt betenkningstid sa jeg ja takk. Og så sa hun: «Kan du komme nå, i løpet av dagen?» Slikt gikk an i 1991. sier Pettersvold.

INTERVJUET: Mari Pettersvold (50) (Mari. Pettersvold@hbv.no) er førsteamanuensis i sosiologi ved Institutt for menneskerettigheter, religion og samfunnsfag ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV). I januar i år ble hun Philosophiae Doctor idet hun disputertemed avhandlingen Barns demokratiske deltakelse i barnehagen: fordring og utfordring ved Høgskolen i Lillehammer. Hun har redigert og skrevet en rekke artikler og bøker, her kan nevnes Førskolelæreren (sammen med Turid Thorsby Jansen og Kristin Rydjord Tholin, Pedagogisk forum 2006), Mestrer, mestrer ikke – Jakten på det normale barnet (sammenmed Solveig Østrem, Res Publica 2012), og helt nylig Profesjon og kritikk (sammenmed Bernt Andreas Hennumog Solveig Østrem, Fagbokforlaget 2015).

Senter for barnehageforskning ble etablert ved Høgskolen i Vestfold i 2004. – Det begynte med at vi ved før- skolelærerutdanningen – Turid Thorsby Janssen, Solveig Nord- tømme, Kristin Rydjord Tholin og flere andre, samt meg selv – ble klar over at vi hadde bygd opp en relativt stor portefølje av etter- og videre- utdanningsprosjekter, og vi fant ut at vi hadde behov for å skaffe oss en systematisk oversikt over hva vi hadde. Dét var bakgrunnen for barne-

Dermed begynte hun å undervise ved Eik lærerhøgskole den høsten, i et engasjement som høgskolelektor. Hun var 26 år og ble ofte forvekslet med studentene! – Resepsjonsdamene lurte av og til på hva jeg hadde bak i posthyllene å gjøre. –Det hele ble langtmer spennende enn hva jeg hadde fore- stiltmeg, sier hun. –Da jeg hadde fullført hovedfaget i sosiologi våren 1992, valgte jeg å fortsette ved Eik; først et år på heltid med samfunnsfag, og året deretter dukket det opp et prosjekt jeg ikke kunne si nei til – Livskvalitet og natur , eller LINA. LINAhandlet omå få unge uførepensjonister tilbake i jobb («unge» var definert somunder 40). Mange unge uførepensj- onister var et stort problem i Vestfold på 1990-tallet, og pro- sjektet involverte både lærerutdanningen og helsefagutdan- ningen og flere til. Pettersvold ble prosjektleder. –Folk somkjentemeg, humret nok litt. Selv om jeg ikke har noe imot verken natur eller friluftsliv, var det ikke ting folk forbandt med meg. Nå arbeidet det fagfolk innen friluftsliv i prosjektet, som hadde som en slags grunnidé at friluftsliv er viktig for å få unge uføretrygdede i arbeid. – I de tre årene jeg holdt påmed dette prosjektet, var jeg ute av førskolelærerutdanningen. «Medvirkning» var imidlertid et begrep som sto sentralt i LINA. Medvirkningsbegrepet kom inn faglig, blant annet gjennom sosiologien, nettopp på denne tiden. Prosjektet var over i 1996, men det lærte meg mye. Arbeidet med LINA var på en måte som å bli kastet ut i livet, for ikke å si ut i andre folks liv. Det var interessant å se unge mennesker lese journalene sine for første gang, og reaksjonene deres. – Jeg kunne lett blitt værende innen dette feltet, men jeg ble loset tilbake til førskolelærerutdanningen, sier hun. Og der har hun forblitt. Riktignok har hun hatt avstikkere

hagesenteret. Thomas Moser kom tilbake fra et opphold ved Danmarks PædagogiskeUniversitet (DPU)med enny og større interesse for barnehagefeltet; han ble etter hvert professor, hvilket var akkurat hva vi trengte for å få etablert dette senteret. –Formeg innebar senteret enny giv, sier Pettersvold, somså muligheten for gjennomsenteret å åpneHøgskolen i Vestfold mot omverdenen. – Jeg har alltid arbeidet for å kunne ha åpne dører til andre høgskolemiljøer, til de politiske miljøene, til fylkesmennene, til departementet, og selvsagt til fagmiljøene i barnehagene. Jeg er motstander av et høgskolemiljø som lukker seg inne i seg selv. Det å eksponere seg for til dels nådeløse blikk utenfra, forteller jo oss også noe om i hvilken grad vi holder mål med det vi gjør. Med blant annet Pettersvold i ledende roller, utviklet sente- ret kontaktmed kommuner somønsket å skolere personalet i barnehagene, det ble prosjekter somkunne vare i opptil to år, og senterets folk syntes de fikk til noe! – Senterets folk og barnehagenesmøttes som likeverdige og kunne tilføre hverandre kunnskaper. Vimøtte førskolelærere med erfaring som brukte tid og penger på å møte oss og som stiltemed krav og forventninger, og vi fikk kunnskap vi kunne ta med oss tilbake til undervisningen ved høgskolen. Det ble et vekselbruk jeg satte enormt stor pris på, sier hun. Men nå er Senter for barnehageforskning så godt somhis- torie – et offer for fusjonen somskapteHøgskolen i Buskerud og Vestfold fra 1. januar 2014.

første steg nr 2 | 2015 | 37