Første Steg nr. 2-2015

TILLITERNOEMAN GJØRSEGFORTJENTTIL

annen måte å se beskrivelsen på, er at A er de foresatte, B er profesjonen og X er barnet. Dersomvi ser for oss det første, er det eksempelvis slik at lovgiver (A) har over- ført til barnehagelærerne (B) ansvaret for å bevare barnehagens formål ogman- dat (X). Vi har slik sett blitt tildelt den skjønnsmessige beslutningsmakten til å forvalte gjeldene lover og forskrift. Som barnehagelærere er vi avhengige av tillit fra både foreldre og politikere. Uten tillit blir vårt krav om flere barnehagelærere tappet for all kraft. ENSPRÅKLIGBARRIERE Selv tror jeg at den viktigste barrieren vi barnehagelærere har, for å få verden rundt oss til å se betydningen av arbeidet vårt og dermed ha tillit til oss somprofe- sjon, er språket vi bruker. Et eksempel er det stadig presset vi får på hvordan barn og barnehagens virksomhet skal vurderes. Jeg våger meg på å slenge ut en påstand i denne sammenheng: I ord- skiftet om det som enkelte ganger kan oppfattes som urimelige krav fra kom- mune eller eier, har vi en tendens til å tape terreng. Vi har helt enkelt ikke tillit. Ansvaret for å gjenreise denne tilliten ligger likemye til oss, somtil politikerne. Forstå meg rett. Jeg tror ikke det er grunn til utbredt mistillit til at barne- hagelærerne utfører oppdraget sitt skik- kelig. Jeg tror eksempelvis at barnehage- lærere gjør vurderinger av barn, så vel som av det pedagogiske arbeidet, på måter somer gode og i trådmed ramme- planens føringer. Når mistilliten like- vel brister, kan det være et tegn på at barnehagelærernes arbeid ikke er synlig nok . De som best kan synliggjøre dette arbeidet, er barnehagelærerne selv. Dersombarnehagelærerprofesjonen ønsker å gjenreise den tilliten somfra tid til annen oppleves svekket, er et tydelig profesjonsspråk en mulig vei. Tydelig, i den forstand at vi viser at vi har greie på de sakene vi blir etterspurt kunnskap i. Eksempelvis når vi blir utfordret på hvordan vi planlegger og vurderer arbei- det med barnas språk, bør vi bruke den kunnskapen og det vokabularet vi har

om språk. En felle å gå i, er at man hel- ler svarer at dette er et spørsmål om rammevilkår. Det er det selvsagt også, men å svare at vi trenger flere barne- hagelærere når spørsmålet var hvordan vi arbeider med språk, er ikke nødven- digvis tillitvekkende for en politiker. Det er heller motsatt. Om vi bruker vår profesjonsfaglige argumentasjon og forteller om hvordan vi arbeider for at barns språkutvikling skal få bestmulige forutsetninger, danner vi grunnlag for tillit. Denne tilliten vil være gull verdt når vi i neste omgang skal argumentere for hvorfor vi trenger flere barnehage- lærere. Da vil kravet ha bedre klangbunn hos våre politiske myndigheter. DETERNÅDETGJELDER Som Lars Gulbrandsen uttrykker det, finnes det nå en gyllen mulighet for å øke kompetansen i barnehagene. Omvi arbeider systematisk for å tydeliggjøre profesjonsspråket vårt og for å være presise i våre svar til dem som har gitt oss ansvaret vi har, kan vi bygge den tilliten som trengs som grunnlag for å fremme våre krav. Det er vesentlig at vi kan sette ord på hvorfor vår kunnskap og vårt arbeid er viktig. Kun slik kan vi vise at vi ikke ønsker flere barnehagelærere fordi vi er fulle av oss selv, men fordi det vil skape et bedre miljø for ungene. Gjennom Utdanningsforbundets barnehagepolitiske offensiv, hvor vi arbeider for et lovkrav om 50 prosent barnehagelærere, er vårt viktigste tiltak å vise frem barnehagelærerens kunn- skap, ansvar og betydning. Du er herved invitert til å bli med på dugnaden. LITTERATUR Grimen , H. (2008). Profesjon og tillit. I: A. Terum og L. I. Molander (red.). Profesjonsstudier (s. 197 – 215). Oslo: Universitetsforlaget. Gulbrandsen , L. (2015). Barnehagelærerne. Yrkesgruppen som sluttet å slutte. NOVANotat 1/15. Oslo: NOVA.

Når våre politiske myndigheter setter lærerprofesjonene under press, må vi kunne svare at «dere må ha tillit til at vi har kunnskap nok til å utføre jobben vår skikkelig». Et slikt utsagn er ikke unaturlig, men det representerer ikke en løsning i en situasjon hvor tillitskrisen er et faktum. Snarere er det slik at tillit – hvor vondt det enn gjør å erkjenne det – ikke er noeman har krav på. Tillit er noeman gjør seg fortjent til. På samme måte er det slik at metodefrihet og profesjo- nelt handlingsrom ikke er en rettighet vi som barnehagelærere har. Det er et profesjonsetisk ansvar – et ansvar vi blir gitt dersom de som har makt til å gi oss det, har tillit til oss. Og, et ansvar vi blir fratatt, dersom tilliten brister. Grimen (2010) beskriver tillit somat noen overlater noe i en annens varetekt. Han hevder at blant ulike definisjoner av tillit, synes det å være enighet om følg- ende når det gjelder hva tillitsgiver gjør: 1. A overlater noe – X – til Bs varetekt i en viss tid. 2. A overfører – alltid de facto og av og til de jure 1 – skjønnsbasert beslutningsmakt over X til B. (a) B ikke kommer til å gjøre noe som skader As interesser. (b) B er kompetent til å ivareta X i tråd med As interesser, og (c) B rår over passende midler for å ivareta X. 5. A tar ikke forholdsregler for å beskytte seg mot Bs mulige misbruk av X. I beskrivelsen over kan vi tenke oss at A representerer lovgiver og/eller barnehageeier, og at B representerer profesjonen barnehagelærer. Xer barne- hagens formål og samfunnsmandat. En 3. X er viktig for A. 4. A forventer at: (Grimen 2010, s. 196)

1 De facto er latinsk for «faktisk» eller «virkelig- heten», mens de jure er latin for «etter lov».

første steg nr 2 | 2015 | 55