Første Steg nr. 2-2015

Før barnehagereformen, i 2001, gikk 40,1 prosent av barna i private barne- hagermens 59,9 prosent gikk i offentlige barnehager. I 2014 er andelen i private barnehager økt til 48,4 prosent mens 51,6 prosent går i offentlige barnehager (herav 51,5 i kommunale). De minste barna er mest ressurs- krevende. Av den grunn opererer sta- tistikkenmed begrepet barn i barnehage korrigert for alder. Her teller hvert barn over tre år som ett, et barn som er tre år teller som 1,5 og et barn som er under tre, teller somto. Barn korrigert for alder skal da gi en indikasjon på ressursbe- hovet i form av personale som kreves for å ta hånd om barna. Somnevnt over har antall barn i alde- ren ett til to år somgår i barnehage, nådd toppen ca. to år tidligere enn antallet barnehagebarn tre år og eldre. Ned- gangen i ressursbehovet har dermed vært større de siste årene ennnedgangen i antall barn, når en ikke korrigerer for alder. De kommunale barnehagene nådde en topp i antall barn korrigert for alder i 2013. Deretter har tallet gått nedover. De private barnehagene har fortsatt å vokse, også når en korrigerer for alder. Helt fra før barnehagereformen har de private barnehagene år for år økt sin andel av barnetallet korrigert for alder, mens både kommunale og statlige/ fylkeskommunale har redusert sin andel. Den private andelen var i desember 2014 kommet opp til 49 prosent. Den tidligere situasjonen, hvor de offentlige barnehagene hadde flest av de mest ressurskrevende minste barna mens de private hadde hovedvekt på de mindre ressurskrevende barna, er ikke lenger et korrekt bilde. ØKENDEOPPHOLDSTID Varierende oppholdstid er en faktor som påvirker ressursbehovet i barnehagene. En korrigerer for oppholdstid ved å telle hvert barn ut fra den andelen oppholds- tiden utgjør av en full barnehageplass. De senere årene har andelenmed fulltids barnehageplass økt jevnt. Andelen var på 87 prosent i 2010 og på 93 prosent i 2014. Når en korrigerer for oppholdstid

alene (det vil si uten alderskorreksjon), hadde de private barnehagene 47,5 prosent av barnehagebarna, mens de offentlige hadde 52,5 prosent i 2008. I 2014 er dette blitt til 49 prosent for de private og 51 prosent for de kommunale. De kommunale taper med andre ord andeler av det samlede barnehage- tilbudet også når en korrigerer for oppholdstiden. Korrigerer en for både alder og opp- hold, finner man den samlede kapa- siteten i barnehagesektoren. Her er mønsteret det samme som når en ser på alders- og oppholdskorreksjon hver for seg. Antallet «korrigerte barn» øker hele tiden for de private barnehagene. De kommunale barnehagene nådde etmak- simum i 2012 og hadde en klar nedgang de to siste årene fram til 2014. RESSURSBRUKOGKOSTNADER Er det slik at de private barnehagene har færre ansatte og færre førskolelærere per barn enn de kommunale? Slik har det nok til dels vært, men også her ser vi klare endringer. Antall barn korrigert for alder og oppholdstid per basisårsverk har fra 2004 holdt seg stabilt rundt 5,9 fram til 2014 i de kommunale barnehagene. På samme tid har forholdet blitt redusert fra 6,4 til 6,2 for de private barnehagene. Dette er en beskjeden forbedring for de private, og det gjør at forskjellen i årsverksdekningen er blitt bare halv- parten av hva den var ved oppstarten av barnehagereformen. I 2010 var andelen med førskole- lærerkompetanse i de kommunale barnehagene på 32,4 prosent, mens den var på 31,6 prosent i de private barne- hagene. I 2014 var tallene 34,7 prosent i kommunale og 34,4 prosent i de pri- vate barnehagene. Det er en forbedring i begge gruppene, men sterkest for de private barnehagenes del. Ulikheten er mer enn halvert disse årene. Ut fra disse indikatorene finner en ikke sterke kvalitetsforskjeller mellom de kommunale og private barnehagene, målt som landsgjennomsnitt. Det finnes store forskjeller barnehagene imellom, men det er i stor grad ulikheter innen

både private og kommunale barnehager. Hvordan det utvikler seg med dis- pensasjoner, kan en ikke lenger se av statistikken. Fra 2014 rapporteres antall årsverk med dispensasjoner, mens en for tidligere år har rapportert antall stil- linger. Som så ofte før, legges statistik- ken om uten å ta hensyn til behovet for sammenliknbare tidsserier. REDUSERTKOMMUNAL AKTIVITET Somomtalt tidligere i Første steg er det lite å spare for kommunene ved å priva- tisere barnehager. Når dette likevel skjer, er det i stor grad av ideologiske årsaker, og dels på grunn av konsulentbyråers misvisende rådgivning. En like viktig grunn til at kommunale barnehager taper terreng er at selv omen nå har en fasemed avtakende etterspør- sel etter barnehageplass på landsbasis, vil det være viktige områder hvor etter- spørselen likevel øker. Med en presset økonomi vil mange kommuner kvie seg for en utbygging. Private vil derimot lett se en utbyg- ging eller utvidelse somen ekspansjons- mulighet somøker eiernes inntekter. Det er historiske barnetall som bestemmer inntektsfordelingen kommunene imel- lom, og da vil et utbyggingsbehov ikke bli finansiert før i beste fall i ettertid. Stramkommuneøkonomi blir derfor enmekanisme somgjør at kommunene kvier seg for en utbygging selv i områder hvor barnetallet øker. I områder hvor barnetallet synker, er det lite å gjøremed dét. Synkende barnetall på landsbasis vil da tendere til færre barn i kommunale barnehager i fraflyttingsområder, og uendret i tilflyttingsområder. Begge deler gjør at det er de private med finansielle muligheter til det, som ekspanderer.

første steg nr 2 | 2015 | 57