Første Steg nr. 2-2015

KJETILS HJØRNE

I Kjetils hjørne sitter KJETIL STEINSHOLT , professor i pedagogikk ved Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim og professor II ved Høgskolen i Østfold, Halden (foto: Arne Solli).

Hjerne det! Eller?

Det begynner å bli noen år sidenNOU 2010:18, men somet eksempel på det sometter forfatterens mening er tenkning på villspor, duger dokumentet fremdeles.

Jeg vet ikke omdet bare er jeg somkviermeg for å lese offent- lige politiske dokumenter. Ikke bare kommer de oftere og oftere, de blir også tykkere og tykkere. Av og til tar jeg meg selv i nakken og tvinger meg til å bestille et eksemplar fra Kunnskapsdepartementets nettsider. Første gangen jeg med glede og en viss optimisme bestilte et eksemplar var for noen år siden. NOU 2010:18 hadde en frodig og forførende tittel: Med forskertrang og lekelyst. Forsiden var preget av herlige barn som rundt et firkantet bord eksperimenterer og leker med et hvitt pulver som jeg for Guds skyld håper er hvetemel! Jeg komikke lenger enn til kapittel to (s. 23) før jeg begynte å få antydning til gåsehud bak ørene. Der kunne jeg lese at «utvalget har fått formidlet grunnleggende kunnskap om hjerneforskning, og da særlig om utvikling av barnehjernen i førskolealder. Hjernens oppbygging og funksjon påvirkes av erfaringer, og erfaringene knyttet til barns virksomhet i barnehagen spiller derfor en avgjørende rolle for alle lærings- prosesser». Jeg gikk og la meg. PEDAGOGIKKOGHJERNEFORSKNING De senere årene har vi også innenfor pedagogikken fått et økt fokus på hjerneforskning og mulige hjernebaserte pedago- giske tiltak. Det finnes innenfor denne forskningen her, som innenfor det pedagogiske landskap, en rekke ulike tradisjoner med ulike perspektivinnretninger og strategiske knep. Derfor må man kanskje være litt forsiktig med å være altfor bastant i en eventuell kritikk av slike tradisjoner. Noe firkantet er det

kanskje likevel mulig å si at fokuset, uansett tradisjon, ofte rettes inn mot to sentrale premisser: For det første at barns mentale liv bygges opp av tilstander, hendelser og prosesser i hjernen, og for det andre at psykologiske egenskapermed god grunn kan tilskrives hjernen. En spontan reaksjon kan, hvis vi får tenkt oss litt om, være at det faktisk ikke er hjernen som tenker; barn som voksne tenker med hjelp av hjernen. Uansett så er det barnet selv i samspill med natur og samfunn som er hovedpersonen, ikke hjernen. Barn er aktive deltakere i en verden somde forsøker å gjøre mest mulig hjemlig, og en slik bevegelig innstilling til verden består ikke av bestemte «hendelser» i hjernen – det er heller snakk om et barnlig og undrende engasjement med verden som kun er mulig fordi barn er sosiale vesener tvers igjennom. De er seg selv ikke nok! Psykologiske egenskaper kan derfor ikke tillegges hjernen. Det gir ikke mening å si at hjernen tenker, resonnerer, beslutter eller husker. Dette er noe barn gjør, og ikke hjerner. VÆRVARSOMME, HJERNEFORSKERE! Det vil etterminmening ikke være bra, snarere nærmest kata- strofalt, hvis barnehagelærere etter hvert begynner å betrakte pedagogikk somet spørsmål omå trene og danne hjerner. Her er det snakk omen trivialisering av hva komplekse pedagogiske prosesser dreier seg om. Argumentet er ofte at siden hjer- nens kapasitet kan bestemmes ut fra hvordan den rent fysisk fungerer, og siden en slik funksjon i høy grad er bestemt av

58 | første steg nr 2 | 2015