Første Steg nr. 2-2015

INGENTEKNISKDISIPLIN Det er noe som blir satt alvorlig på prøve her. Noe kritisk. Interessen for hjernen må ikke føre til at oppmerksomheten blir fjernet fra det barnehagepedagogikken i høy grad handler om; nemlig kommunikasjon i et mangfold av ulike former. Barn møter andre barn og voksne, og de møter dem i et utall av situasjoner, også innenfor situasjoner Rammeplanen løst kaller et knippe sentrale fagområder, eller kanskje bedre halv- strukturerte livsproblematiserende undringsfelt. Barnehagepedagogikk kan ikke være en teknisk disiplin. Det er ikke snakk om ingeniørkunst, selv omdet høres fint ut. Det kan ikke være snakk omå få informasjon spikret inn i barnas hoder eller å plante bestemte ferdighetsfrø i dem. Vi må ikke la fascinasjonen over vitenskapelige innovasjoner og de tekno- logiskemulighetene sommangemener følger i deres kjølvann, forstyrre våre forestillinger om hva barnehagepedagogikk er og hvilke verdier den bør omfatte i dag og i tiden somkommer. GRUNNTIL FRYKT Jeg er likevel bekymret og forundret over dennaivitetenmange legger for dagen når de «etter å ha prøvd alt annet» nå søker mot neurovitenskapen for å finne Løsningen . Selv omutvalget som forfattet NOU 2010:18 erkjenner at det i dag ikke finnes neurovitenskapelig kunnskap «som støtter en argumenta- sjon for at barnehagen ved å innføre systematiske, formelle læringsprogramkan garantere bedre læringsevne og lærings- kapasitet og dermed grunnlag for bedre skoleprestasjoner i framtiden». Likevel skriver de at «det er likevel all grunn til å anta at systematiserte tiltak som stimulerer motivasjonen for læring, somskaper meningsfylte erfarings- og handlings- situasjoner for barna hvor de får brukt sansene og kroppen gjennomhandling, og hvor språkutvikling og språkforståelse vektlegges, vil resultere i langvarige, positive effekter. Spørs- målet er derfor om barnehagen i framtiden i større grad bør ta i bruk neurovitenskapelig kunnskap for å bidra til en bedre motorisk, sosial, følelsesmessig og kognitiv utvikling...». Dette kan være ominøst. Hvis det en gang i fremtiden, gjennomdenne type forskning, blir funnet opp en pille som gjør at hjernen lærer raskere og mer effektivt – så vil det kanskje stå en hel pedagogisk bataljon der ute som roper i samstemt kor: Løp og kjøp! Vi fordømmer idrettsutøvere som bruker prestasjons- fremmende medikamenter. Jeg mistenker likevel at dersom det kommer en pille som er egnet til forsere barns læring, og dermed samtidig bidra til å heve den norske barnehagens plassering på de internasjonale rankinglistene, vil alle inn- vendinger koke bort i den pedagogiske kålen.

Derimot har andre helter danset på bordene og smiddmens jernet er varmt: Politikere, journalister, pedagoger med tek- nologisk sinnelag, og ikke minst tilhengere av hjernebasert pedagogikk har vært raskt ute med å besverge seg til nyere neurovitenskapelig forskning og anbefalt hjernebaserte lære- planer og hjernekompatible læringsprogrammer. POPULÆRVITENSKAPOGPOLITIKERE Eller somdet står i NOU2010:18: «Ved å innføre systematiske og formelle læringsprogrammer vil det garantert kunne føre til bedre læringsevne og læringskapasitet og dermed til bedre skoleprestasjoner i framtiden» (s. 23). Ut fra sine kilder trekkes det populære slutninger fra premisser om hvordan hjernen er strukturert til raske og «overbevisende» konklusjoner omhvordan den fungerer. Slike slutninger, somkan kalles populærvitenskapelig spekulasjon, bygger nok mer på fordommer og panikk enn vitenskap og grundig overveielse. Men faren her ligger selvsagt i at en slik populærviten- skap kan gå rett hjem hos politikere. De er i dag, kan det se ut som, mest opptatt av hva barn kan lære, hvor mye, og ikke minst hvor raskt. I en slik kontekst er det fort gjort å se bort fra at barnehagepedagogikkens hovedfokus er barn og ikke hjerner. Det er viktig å få fremat neurovitenskapens fokus i sin trivielle populærvitenskapelige form er med på å videreføre et vokabular som kan føre til en begrensning av læring, og at det å fremstille pedagogikk ut fra et mer og mer teknisk vokabular i siste instans kan føre til spekulasjoner om det omnoen år finnesmuligheter til å fremstille gode og effektive læringspiller. For det er nemlig slik at populærvitenskapelig neurovitenskap har et strategisk ønske omkunnemaksimere hvert enkelt barns læringspotensial. MEDFORFATTERETIL EGNELIV Det vi kan gjøre for å ruste ossmot en slik ensidig teknologisk orientert barnehagepedagogikk, er kanskje å stille oss tvilende til at det å studere hjernen på ingen måte er det samme som å studere barns sinnelag. Når vi ser barn undre seg over ting – hvorfor ikke katter vokser på trær somepler, hvorformeite- markene alltid må smyge seg over veien når det regner, og hvorfor det er så galt å spise «sann» når alle voksne prater om sannhet – så er det ikke slik at de forholder seg til sinementale operasjoner somomdet er observerbare objekter. Hvis de spør seg selv omhva de tror omet eller annet, er det nok ikke slik at de bestemmer svaret ved først å observere tankenes innhold for så å komme frem til hva som er relevant, som om det de tror på er utstilt somhvilken somhelst annen gjenstand på et museum. Det er nok heller slik at barnet bestemmer seg for hva det skal tenke/mene ut fra situasjonen slik hvert enkelt barn selv forstår den. Barna er selvmedforfattere til sine egne liv; de er sine egne verdensorienterere og ansvarlige for det de tenker og tror. Det kan aldri være slik at deres holdning til verden er passiv observerende.

60 | første steg nr 2 | 2015