Første Steg nr. 3-2014

å bli anerkjent i profesjonssammenheng, var nettopp kvinnedominansen blant av kjennetegnene (Fauske 2008). I tillegg til dette var semiprofesjonene underlagt en sterkere grad av byråkratiske ordninger, noe som reduserte autonomien i yrket. Kampen for å bli anerkjent somprofe- sjon tiltok utover i 1970- og 1980-årene,

Kunnskapsdepartementet, og ogsåmed Rammeplanen som fulgte denne over- gangen i 2005, og som ble noe revidert i 2011. TRE STRATEGIER Med dette som bakteppe forstår vi at barnehagelærerne står midt i en høyst

sin faglighet, godt beskyttet under paro- len «det er barna jeg er her for». Dette høres i utgangspunktet greit ut, men det er grunn til å stille seg spørsmålet om en slik orientering er med på å styrke troverdigheten og samfunnets syn på barnehagepedagogikken, eller om det faktisk virker mot sin hensikt.

Foto: © darko64/fotolia.com

og etter hvert kom det på plass viktige grunnlagsdokumenter som var med på å befeste barnehagens posisjon som en seriøs og nødvendig samfunnsarena. I 1975 kom den første barnehageloven, og i 1995 komden første rammeplanen. Parallelt med dette har barnehagens betydning i samfunnsstrukturen blitt styrket gjennom forskning og utdan- ning, og dessuten politisk gjennom den storstilte utbyggingen etter barne- hageforliket i 2005. Betoningen av pro- fesjonens viktighet, og dreiningen bort fra det hjemlige og familiemessige, ble ikke minst synlig gjennom overgangen fra Barne- og familiedepartementet til

reell profesjonskamp, og spørsmålet blir hva slags strategier man velger i denne kampen – når ønsket er å verne om og styrke profesjonen. Jeg vil skissere tre strategier. Et første alternativ når noen angriper noe somer viktig for en, er fornektelsen . Dette handler omå snu ryggen til det som truer eksistensen – i dette tilfelle det somtruer barnehagelærerens autonomi ogmetodefrihet.Med en slik strategi kan man som fagperson lukke seg inne i et vakuum, der det først og fremst er det somskjer innenfor barnehagens fire veg- ger som er interessant. Der fortsetter man tilsynelatende uberørtmed å dyrke

Med tanke på at vi er en del av en profesjon som sliter med å få kreditt for faglig tyngde (Nørregård-Nielsen 2006), bør vi kanskje heller arbeide for å gjøre faget synlig og tilgjengelig, sna- rere enn å gjemme det bort. Dette fører oss til betydningen av å kunne beherske et fagspråk som en del av den profesjo- nelle identiteten, noe som blant annet understrekes av Jan Jaap Rothuizen og Line Togsverd i sitt forskningsprosjekt ompedagogutdannelsens betydning for utvikling av profesjonsidentitet (Togs- verd & Rothuizen 2013).

første steg nr 3 | 2014 | 41

Made with