Første Steg nr. 3-2014

velger å imøtegå bevisetmed største alvor og jobbe systematisk i barnehagene for å bedre toåringenes telleferdigheter, eller om vi våger å stille spørsmålet om vi anser det som vesentlig at en toåring er god til å telle. Noen vil videre påstå at tidlig trening av ulike ferdigheter fører til bedre utdanning på et senere tidspunkt i livet. Reson- nementet blir således at poden kan få bedre utdanning som tjueåring dersomhankan telle godt somtoåring. Dermed er de verdibaserte argumentene og diskusjonenomhva somer en god barndomher og nå, samt et fornuftig innhold i barnehagen, til- sidesatt. Alle ønsker jo sitt eget barn en godutdanning og sikker fremtid. Dersomferdighetstrening sikrer små barns fremtidbør all tid i barnehagen brukes til intensiv ferdighetsstimulering på ulike områder. Eller somflere politikere så enkelt har uttalt det: Vi må bruke mer tid på læring i barnehagen. Giert Biesta argumenterer for hvorfor det som virker ikke nødvendigvis vil virke. Hanmener at dersomvi i utstrakt grad gjør det som er bevist at vil virke, vil det oppstå en motbe- vegelse fordi sentrale samfunnsverdier settes til side. Dersom eksempelvis barnehagen omdannes til en institusjon for ren ferdighetsproduksjon, vil mange foreldre og barn reagere. Dette er selvsagt et spissformulert scenario. Imidlertid er det et faktumat den gjentakende argumentasjonen omviktigheten av tidlig læring, kan bidra til å gjøre barnehagen til en institu- sjon for ferdighetsproduksjon. Spørsmålet er omdet er det vi ønsker. Biesta uttaler det slik: «kunnskapen om effekten av intervensjoner, som sådan, ikke er et tilstrekkelig grunnlag for beslutninger om pedagogiske tiltak». Et annet paradoks ved evidensbasert forskning, er at den i utstrakt skal danne grunnlaget for hva som er best praksis. Vi kan på sett og vis si at dens formål er å være dikterende og retningsgivende for hvordan en lærer best kan utføre jobben sin. Dersom eksempelvis forskere finner at anerkjennende barnehagelærere som utviser stor grad av presis intonasjon på barnet er det beste for små barn, oppstår det et problem. Om denne kunnskapen skal bli retningsgivende for praksis, stårman i fare for å standardisere hvordan en barnehagelærer best anerkjenner barn, og hvordan en barnehagelærer best intonerer seg på barn. Her er vi også ved kjernen av den mest fremtredende kri- tikken av evidensbasert praksis: At den i utilstrekkelig grad forholder seg til kontekst og sosiokulturelle faktorer. Hvordan en best intonerer seg på en ettåring, kommer an på ettåringen og situasjonen. Anerkjennelse er heller ingen metode som kan utføres instrumentelt. I det anerkjennelsen blir meto- disk, er det ikke lenger anerkjennelse. Vi påstår at en for stor vektlegging av evidensbasert forskning og praksis på sikt kan redusere barnehagelærerens autonomi ogmulighet for utøving av profesjonelt skjønn. Profesjonen må våge å diskutere hvilke verdier barne- hagens innhold skal være tuftet på. Til tross for evidens- NÅRBESTPRAKSIS BLIR STANDARDISERTPRAKSIS

baserte argumenter omat eksempelvis tidlig ferdighetstrening bidrar til høyere utdanning, trenger ikke det nødvendigvis bety at majoriteten av samfunnet ønsker en radikal reformering av barnehagen. Vi mener også at en for stor vektlegging av evidensbasert praksis på sikt vil føre oss inn i en praksis hvor vi er avskåret fra etiske overveielser: Dersom vi gjør det som virker, fordi det virker, slutter vi til slutt å spørre oss selv om det er riktig å gjøre det somvirker. Vi kaller dette profesjonell dømmekraft. Vi må våge å ha våre meningers mot, selv om noen hevder å ha rett fordi det virker. Det er mye som virker. Dersomvi vil, kan vi få ettåringer til å sitte helt i ro, toåringer til å lese, og treåringer til å resitere gangetabellene. Tatt i

Om forfatterne: EINAR JUELL og MORTENSOLHEIM (t.h.) er seniorrådgivere i Utdanningsforbundet.

betraktning metodene sommå til for å få til dette, er det ikke sikkert vi ønsker å gjøre det som virker likevel. FORTRYLLELSEOGTROLLING I et hvert menneske finnes noe som unndrar seg rubrisering og systematisering. Vi bør derfor holde veien åpen for kritisk refleksjon og aktiv verdikritikk. Vi må søke å bevare et enga- sjement for etisk og moralsk ansvar. Forestillingene om det som ennå ikke er, og om det som kommer, frister oss likevel til å forsøke å styre framtidens utfall. For politikere handler dette omå sette i verk tiltakman tror vil virke positivt for det man ønsker seg i framtiden. Denne nyttetenkningen preger våre innstillinger og praktiske beslut- ninger. Alt lukkes inne i en standardisert stil. Begeistringen må da vike for tørr beregning. Vi risikerer å snakke til barna og ikke med dem, i iveren etter å lære mest mulig. Slik sett kan vi si at et målbare har en egen fortryllelse hvor verdier og kvaliteter somikke kan kvantifiseres forsvinner på ville veier. En fortryllelse som troller med barndommen. På sett og vis har hele nyttetenkningen blitt en slags erob- ring som fører til at vi søker kunnskap og systematisering for å få «alt på plass» for å kunne beherske vår verden. Denne ensrettingen kan føre til at vi glemmer at forholdet til andre mennesker ikke bare er et spørsmål omhva vi kan vite omdem. En verdidebatt om framtidens skole og barnehage bør derfor bygge på overordnete perspektiver om hva vi ønsker for våre barn. Dette innebærer at vi må reflektere. Å vente på at forskere skal gi oss svaret på hvilke verdier som virker, vil være å spille falitt med egen dømmekraft. Og om skal vi tro på sannsynlighet, kan det se ut til at verdiene som ligger til grunn i den norske barnehagetradisjonen – hvor demokratisk forståelse er sterkt vektlagt – er verdier som ser ut til å virke. Vel og merke om det er et reelt demokratisk samfunn vi ønsker.

første steg nr 3 | 2014 | 45