Første Steg nr. 3-2014

at de møter mest mulig forberedt til skolestart» (Ok, 2011:2). Som en ser, knyttes kvalitet og det å være landets beste direkte opp mot skolens behov og forventninger, og ikke til barnehagens virksomhet i seg selv. Dette forsterkes i Læringsmeldinga , der det påpekes at «ved skolestart 2011 manglet 70 % av de minoritetsspråk- lige barna som begynte i Oslo-skolen tilstrekkelige norskferdigheter til å følge ordinær opplæring» (Ok, 2012:13), og språkkravet skjerpes ytterligere: «Alle barn skal kunne norsk før skolestart» (:3 og 5, min utheving). Kvalitet er følgelig ensbetydendemed det å kunne norsk før skolestart, ellermedTorger Ødegaards 1 ord (2013): «Vimå definere hva vi forstår med kvalitet. Og vi forstår kvalitet dithen at barna skal lære norsk.» STRATEGIERTUFTETPÅ STYRINGETTERLÆRINGSMÅL På Prosjekt Oslobarnehagens nettsider (Ok, 2014), presenteres i tillegg tre stra- tegier for å nåmålene omstyrket kvalitet og læringsarena: «1. Et mer helhetlig kvalitetsstyrings- system, 2. Styring gjennom incentiver og standarder, og 3. Bedre styringsgrunnlag og åpenhet om resultater». Alle strategier tuftes således på styring , noe Ødegaard (2013) bekreftet i sin frustrasjon og noe utilslørte angrep på norsk barnehages rammeplan: «Ingen kan være uenig i det som står i ramme- planen. Det er et fint dokument.Men som et styringsdokument – somnoe å priori- tere etter – blir den altfor omfattende.» De nasjonale føringene ermed andre ord for omfattende og dermed i veien for Oslobarnehagens visjon om å styre landets beste kvalitet. Eller som det står svart på hvitt i Sos.mob.meldinga : «Byrådet er av den oppfatning at barne-

hageloven og rammeplan for barne- hagene begrenser mulighetene for godt kvalitetsutviklingsarbeid i barnehage.» (Ok, 2013a:11). Nasjonalt lov- og planverk er altså snarere et hinder enn et premiss for utvikling av god barnehagepraksis. I Sos.mob.meldinga problematiseres det blant annet at det ligger «begrensninger knyttet til innhentning av individdata og mulighet for å sette mål for effekter av barnehagetilbudet» (Ok, 2013a:11). Og allerede i Mandatet ble det skrevet at «kvalitetstandarden skal omfatte både resultatmål (f.eks. læringsmål), struk- turmål og prosessmål (f.eks. metoder/ rutiner)», og at «bl.a. vil det fastsettes resultatmål for norskferdigheter» (Ok, 2011:5). Også Utdanningsetaten 2 har uttrykt sin mening, og mener «at det bør inn- føres obligatorisk, standardisert kartleg- ging av barns norskspråklige ferdigheter i barnehagen» (Ok, udat.:7). Med dette som bakteppe er det liten grunn til for- bauselse over at den etter hvert så mye omtalte Oslostandarden for systema- tisk oppfølging av barns språkutvikling ( Språkstandarden – Ok, 2013b) er blitt møtt med en viss skepsis. KARTLEGGINGSØNSKETS (MANGLENDE) FAGLIGEBEGRUNNELSER – KOMIKKOGALVOR Ifølge Språkstandarden skal foreldrene «tilbys kartlegging av barnets norsk- språklige utvikling […] hvis pedagogen mener at barnet har behov for ekstra språkstøtte, eller er usikker på dette» (Ok, 2013b:8). Kartleggingsverktøyet somi slike tilfeller skal brukes, er TRAS – noe som selvsagt og med gode grun- ner har skapt debatt. I februar rykket derfor Anniken Hauglie 3 ut, for å ta et oppgjør med kritikken. Hun hevdet da at «språkkartlegging i barnehagen er et 2 Somikke egentlig har noen formell myndighet over Oslos barnehager 3 Oslos nåværende byråd for kunnskap og utdanning

faglig spørsmål og ikkepolitikk» (Hauglie, 2014). Som sagt er det rimelig åpenlyst at ønsket om å innføre klare læringsmål, dokumentasjon og rapportering på at målene nås, er en driver i Prosjekt Oslobarnehagen. Men begrunnelsene, eller snarere evnen til å overbevise om at dette ønsket bør innfris, har vært dels fraværende, dels tendensiøse og dels nærmest ufrivillig komiske. Dette gjel- der særlig der det refereres til forskning for å få gjennomslag for prosjektet. Jeg kritiserer ikke her forskningen i seg selv, men snarere hvordan den brukes politisk for å overbevise omat valgene i Prosjekt Oslobarnehagen er de eneste rette. Både i Læringsmeldinga og i Språk- standarden henvises det til JamesHeck- mans forskning somfinner sammenhen- germellomdet å gi barn fra underprivili- gerte hjemi USApå 1960- og 1970-tallet tidlig støtte (blant annet gjennom et førskoletilbud) og disse barnas evne til å klare seg senere i livet. En kan spørre seg om det gir mening å overføre resul- tater fra et helt annet samfunn og en helt annen tid til dagens norske forhold, men hovedinnvendingen bør være at Heck- man bare sammenligner en liten gruppe «spesielle» barn som får et tilbud, med en annen liten gruppe «spesielle» barn som ikke får . Kan det på noen somhelst måte gi mening å overføre denne typen forskningsresultater på et norsk barne- hagetilbud som i utgangspunktet når ut til alle som ønsker det? Komisk henvisning: En annen studie somdet henvises til i både Sos.mob.mel- dinga og Språkstandarden , er No Child Left Behind av Tarjei Havnes og Magne Mogstad. De har forsket på «barne- hageeffekten» ved å se på livsløpet til mennesker som gikk i norsk barnehage på 1970-tallet. Den gang fantes hverken barnehagelov eller rammeplan – med andre ord en barnehage fjernt fra de reguleringer og tiltak som ønskes i Prosjekt Oslobarnehagens kvalitets- styringssystem. Henvisning til Havnes og Mogstad blir derfor nokså komisk

1 Oslos daværende byråd for kunnskap og utdanning

48 | første steg nr 3 | 2014