Første Steg nr. 3-2014

Er ikke en logisk følge av denne rapporteringspraksisen at den enkelte barnehage må rapportere flere TRAS- kartlegginger enn antall barn de avleverer til skolenmed behov for vedtak om særskilt norskopplæring? Dette for å unngå å se ut som en barnehage som overser noen og dermed er av dårlig kvalitet. FORDUMMENDEKVALITETS- STYRINGVS. PROFESJONELL PEDAGOGISKPRAKSIS Til slutt er det nødvendig å gjenta og understreke at kvalitetsstyringsiveren i Prosjekt Oslobarnehagen er på kolli- sjonskurs med nasjonal lovgivning og dertil hørende forståelse for at frihet til utøvelse av profesjonelt skjønn i peda- gogisk arbeid er avgjørende. I Språkstandarden står det at «Oslo kommune har bestemt at alle kom- munale barnehager skal bruke obser- vasjonsverktøyet TRAS for barn etter fylte 2 år» (Ok, 2013b:4). Det henvises til Utdanningsdirektoratets (Udir) veileder Språk i barnehagen – mye mer enn bare prat , der Oslo kommunemener det står at «barnehageeier kan velge verktøy og metoder i arbeidet med språk» (Ok, 2013b:17). Men det som faktisk står i Udirs veileder (2013), er at «barnehage- eieren har ansvaret for kvaliteten på tilbudet i barnehagen. I dette ligger muligheten til å velge verktøy og meto- der i arbeidet med språk og ansvaret for at personalet har eller eventuelt får nødvendig kunnskap og kompetanse og tid til å sikre kvaliteten» (:39). Om disse setningene i seg selv betyr at eier har rett til å overstyre friheten til å utøve profesjonelt pedagogisk skjønn, eller om det snarere betyr at eier har ansvaret for atman i den enkelte barnehagen har mulighet til å velge om og hvilke verktøy og metoder som skal brukes, kan være et tolkningsspørsmål. Men omman i Prosjekt Oslobarnehagen hadde valgt å forholde seg til resten av Udirs språkveileder, og ikke minst til rammeplan for barnehagens innhold og

oppgaver, ville en trolig landet på noe annet enn TRAS sommetodetvang. I rammeplanen står det: «Den enkelte barnehage står fritt til å velge metoder og omfang ut fra lokale forutsetninger og behov.» (KD, 2011a:53) Den enkelte barnehage må her forstås som den enheten barnehagebarnet befinner seg i (ingen barn går i Oslobarnehagen, de går i eksempelvis Grindbakken eller Margarinfabrikken barnehage). At den enkelte barnehage ikke kan defineres som«barnehageeieren», kom- mer tydelig frem i rammeplanens inn- ledning der det står at planen retter seg mot (blant andre): «Barnehageeiere […] somhar ansvar for at den enkelte barne- hage har de nødvendige rammebetingel- ser» (:5, min utheving) – barnehagen og barnehageeier ermed andre ord to ulike størrelser. Udirs språkveileder henviser for øvrig også til Ekspertutvalget som sier at ingen av språkkartleggingsverktøyene kanmøte allemålgrupper og behov. «Det er derfor viktig at pedagogen kjenner flere ulike verktøy og derigjennomhar et bredt spekter å velge blant somgrunnlag for å velge det somermest hensiktsmes- sig i hvert enkelt tilfelle. » (Udir, 2013:45, mine uthevinger.) «Når pedagogen har planer om å benytte et observasjonsskjema, må han eller hun gjøre seg kjent med ulike skje- maer, finne ut hva som er formålet med hvert av dem, og deretter velge et skjema som er formålstjenlig med tanke på det aktuelle barnet. » (:46, mine uthevinger.) Det ermed andre ord svært vanskelig å finne noe som helst belegg for at en barnehageeier skal kunne styre at bestemte verktøy skal brukes i den enkelte barnehage, av den enkelte peda- gog og på det enkelte barn. Dessverre er ikke dette noe Prosjekt Oslobarnehagen ser ut til å bry seg nevneverdig om i sin iver etter å styre på tvers av nasjonal lovgivning og veiledning. Så kom ikke og si at språkkartlegging bare er et faglig spørsmål i prosjektOslobarnehagen. Det er politikk!Ogønsket omådrive fordum-

mende «kvalitetsstyring», istedenfor å fremmeutviklingenavprofesjonelt peda- gogisk arbeid, sitter tydeligvis hardt i! LITTERATURLISTE (alle dokumenter er lastet ned 2.8.2014) Espenakk , U. og Færevaag, M. K. (2014). TRAS – observasjon i daglig samspill – finnes under linken «En dags kurset omTRAS» på Oslobarnehagens nettsider http://alturl.com/9znz8 Hauglie , A. (2014, 5. februar). Oslobarnehagene satser på språk. Klassekampen (lagt ut på byrådets nettsider) http://alturl.com/caz5e Havnes , T. og Mogstad, M. (2009). No Child Left Behind. Universal Child Care and Children’s Long- Run Outcomes . http://alturl.com/fvuah KD (2011a). Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. http://alturl.com/kp9p2 KD (2011b). Vurdering av verktøy som brukes til å kartlegge barns språk i norske barnehager. Rap- port fra Ekspertutvalg nedsatt av KD 2010/2011 . http://alturl.com/3kozo Mossige , J (2010, 20. april). Hvorfor er kunnskap skadelig? Klassekampen (teksten finnes ikke på nett). Ok (2010a). Prosjektleder, toårig engasjement (stillingsannonse). http://alturl.com/3tsyt Ok (2010b). Oslo-barnehagen 2011: Kvalitetsløft for barnas beste . http://alturl.com/ipjok Ok (2011). Prosjektmandat «Oslobarnehagen». http://alturl.com/r5cx2 Ok (2012). Bystyremelding nr. 1/2012 Oslobarne- hagen: Økt kvalitet og styrket læringsarena. http:// alturl.com/iykei Ok (2013a). Bystyremelding nr. 1/2013 Byrådets strategi for sosial mobilitet gjennom barnehage og skole. http://alturl.com/jtvko Ok (2013b). Oslostandard for Systematisk opp- følging av barns språkutvikling. http://alturl.com/ kefpq Ok (2013c). Språkarbeid og barns språkutvikling og Språkkartlegging (informasjonsbrosjyre). http://alturl.com/7suvo Ok (2014). Prosjekt Oslobarnehagen: Styrket kvalitet og læringsarena (nettside). http://alturl. com/z72yj Ok (udat.). Språkløftet. Sluttrapport frå Utdan- ningsetaten i Oslo kommune. http://alturl.com/ stacy Statped (2014). 3000 barnehageansatte på skole- benken (nettside). http://alturl.com/k3zgg Udir (2013). Språk i barnehagen. Mye mer enn bare prat . http://alturl.com/ck9e3 Wagner , Å. K. H. og Frost, J. (2012). Stigen og edderkoppen – om det å kunne bygge bro mellom teoretiske oppfatninger av læring og utvikling . http://alturl.com/nka5n Ødegaard , T. (2013, 4. oktober). Det skal ikke gå an å gå i barnehagen uten å lære norsk. Aftenposten http://alturl.com/ciy6z

første steg nr 3 | 2014 | 51