Første Steg nr. 3-2015

reaksjon på høytlesningen. Barna kom med forslag til hva som skjer videre i fortellingen, hvordan de tenker seg at handlingen utvikler seg og hva handlin- gen resulterer i. Dermed diktet de fram handlinger basert på bildene i boka, og justerte i liten grad disse handlingsfor- løpene opp mot informasjonen som ble gitt i verbalteksten. Det som ifølge Sol- stad kunne utløse meddiktning var når barnehagelæreren ikke direkte leste fra boka, menmer fritt fortalte hva somstod der. Det kunne av barna bli oppfattet som improvisasjon eller fri fortelling og det var noe de også gjerne ville væremed på. Meddiktning kunne også utløses av bildene. Dersom de er åpne og det opp- står tomrom i samsvar mellom tekst og bilde, kan det ifølge Solstad innby til barnas fantasi og meddiktning og det overlates til leseren å skapemeningmel- lom bildene og verbalteksten. KRITISKRESONNERENDE Solstad påviser at høytlesningen utløste en viss rollefordeling mellom samtale- partnerne, i tillegg til visse handlinger eller lek. I tillegg finner hun at høytles- ningene utviklet en form for myndig- gjørende klima som samtalene forløp i. Solstad finner at bøkene som leses, ikke bare utløser fantasier hos barna, de bruker sin fantasi og lever seg inn i bøkene. Samtidig forholder de seg også kritisk resonnerende til ord og bilder ved å løfte fram sider ved ordene eller bildene som de finner grunn til å dvele ved, og de stiller spørsmål ved demeller de diskuterer seg i mellom. Hun finner også at forhåndskjenn- skap til den aktuelle boka blant noen av barna virker stimulerende ikke bare for demsomkjenner boka fra før, men også for dem som hører den for første gang. Samtidig viser det seg at barna rea- gerer annerledes når ett eller flere barn kjenner historien fra før. Barneinitiert lek oppstår, ifølge Solstads observasjo- ner, kun i de tilfellene når ett eller flere barn kjenner boka fra før. Ved å gi rom for samtaler og etter- tanke i forbindelse med lesestundene, gis det med andre ord en døråpner inn til barnas verden. Vi kan få innblikk i

hva somopptar barna i forbindelsemed høytlesningen, og de forteller hvordan de oppfatter den leste historien.

høytleseren i barnehagen. Der er Sol- stads forskning nyskapende. – Solstad viser til ogmed hvor lett det er for barnehagelærerne å la seg friste til å styre situasjonen, selv om de har fått beskjed om å la være, påpeker hun i en kommentar. Det som etter Ørjasæters mening er Solstads viktigste funn, er at barn som får tilstrekkelig spillerom, forholder seg til bildeboka på mange måter. De forhandler ommeningen ved å studere bildene og samtale omhvordan detaljene på bildet skal forstås, hva de represente- rer, og omdet er rett fremstilt. Det vil si at barna forholder bildefremstillingene til sin egen erfaring. Dessuten dikter barna videre på fortellingen ved å ta utgangspunkt i det som vises på bildet. De kommermed sine egne historier om det de ser på bildene og det somvil skjer videre. Barna blir meddiktere. I tillegg kan de bryte ut i spontan lek, inspirert av noe av det som vises i bildeboka. – Solstads forskningsholdning får henne til å innta hva jeg vil kalle et per- formativt syn på høytlesningen. Imøtet med det litterære verket skaper leseren sine egne tanker og følelser og sin egen historie. Den bildeboka som foreligger, blir katalysator for leserens egen ‘tekst- produksjon’, sier Ørjasæter. Solstad er ifølge henne ikke alene om å argumentere for at det viktigste med bildeboka ikke er hva den betyr, men hvordan den kan fungere. Men i stedet for å anvende enten et didaktisk eller en estetisk forklaring, fokuserer hun på

HOVEDVEILEDEREN: ORIGINALTOGLOGISK Professor

Elise Seip Tønnessen ved Universitetet i Agder (UiA), som har vært hovedvei- leder for Solstad, synes denne forsk- ningen er viktig av flere grunner. – Vi trenger mer forskningsbasert innsikt i hvordan det fungerer når vi leser bildebøker med barna i barne- hagen. Det har lenge vært etterlyst mer barnehage-

– Trine Solstad ser litteraturlesningen fra barnas side; det er originalt, men logisk, sier Solstads hovedveileder, professor Elise Seip Tønnessen, ved Universitetet i Agder (foto/© UiA).

forskning, og her får vi et systematisk og grundig arbeid om litteratur i barne- hagen, sier hun. Denne typen forskning kan ifølge SeipTønnessen utdype og nyansere det man alltid har sagt om at det er viktig å lese for og med barn – og at det bærer frukter lenge før de kan lese selv. Hun viser til at Solstad selv har utdanning som førskolelærer, noe som innebærer en usedvanlig kombinasjon av praktisk og forskningsbasert innsikt. – Solstad har gjort et klart valg og ser litteraturlesingen fra barnas side. Det er originalt – men egentlig ganske logisk, siden vi alle bruker oss selv aktivt når vi leser skjønnlitteratur, sier hun. Seip Tønnessen ser ingen grunn til å sette opp noen motsetning mellom det pedagogiske og den litterære opplevel- sen. Hun viser til at små barn lærer alltid og alle steder. NBI-DIREKTØREN: NYSKAPENDE Direktør for Norsk Barnebokinstitutt (NBI), KristinØrjasæter, sier at det som er spesielt med Solstads forskning er at hun fokuserer på betydningen av barnas samhandlingmed bildene, hverandre og

barneleserne, idet hun studerer hva de sier og gjør. –Derfor kanSol- stads prosjekt til- føre ny inspirasjon til litteraturformid- lingen. Prosjektet handler om hva som kan skje når formidleren viser barna respekt. Der- for er dette et viktig forskningsbidrag, mener Ørjasæter.

– Trine Solstad fokuserer på barnas samhandling med bildene, hverandre og høytleseren, sier Kristin Ørjasæter, direktør ved Norsk Barnebokinstitutt (privat foto).

20 | første steg nr 3 | 2015