Første Steg nr. 4-2014

CAMILLA ELINE ANDERSEN HILSER LESERNE I ANLEDNING 10 ÅRS JUBILEET

Revolusjonspraksiser i et kvelende politisk barnehagelandskap

Når jeg tenker meg omhar jeg aldri virkelig kunnet veve. Likevel gjør det meg produktiv å tenke at jeg i denne teksten eksperimenterer med å vevemed tråder somhar å gjøremed noe somopptar meg for tiden. I dette noe er

I dag er jeg i tvil om de forståelsene somtilbysmeg (og andre) er tilstrekkelig for å ‘fremme demokrati og likestilling ogmotarbeide alle former for diskrimi- nering’ (KD 2013). Og med tvilen kom- mer en opplevelse av tap av perspektiver jeg tidligere fant produktive. Hvordan arbeidemed ruinene fra forståelser som har rast sammen? Hvordan vise mot- stand og samtidig å skape noe annet? MOTSTANDOGPOTENSIALER Det jeg forsøker å gjøre i denne teksten er å yte motstand mot det jeg oppfatter som en økende sult etter forhåndsdefi- nerte svar på hvordan alle barnehager kan tilby likeverdig og høy kvalitet, og samtidig være en arena for inkludering og sosial utjevning ( jf. KD 2012–2013). Ut fra opplevelsen av tap har jeg eksem- pelvis mistet troen på at det «å øke forståelse for andre kulturer» og det «å se på forskjellighet som en ressurs» er verktøy somer virksomme nok i dagens komplekse samfunn. Ahmed (2006) hevder at slike formuleringer i styrings- dokumenter til og med kan produsere forestillinger om at vi gjør nok og at det ikke er noe vi behøver å arbeide så mye mermed. Det somerment å uttrykke en institusjons intensjon, kan altså virke ikke-performativt. I et forskningsarbeid jeg deltar i for tiden, undrer jeg meg spesielt over

revolusjon et sentralt stikkord. For dette henter jeg inspirasjon fra de franske filosofene Gilles Deleuze og Félix Guattari. Disse ville muligens forstått en slik eksperimentering som mikropolitikk. Og kanskje kan en slik mikropolitikk spore til en annen revo- lusjon enn den som er formulert fra et overordnet politisk hold. Det noe som opptar meg for tiden er den gjentatte bruken av revolusjons- begrepet om endringer i barnehage- feltet, eller kanskje heller den følelsen av skepsis denne bruken setter i gang i meg. Skusles kraften i revolusjons- begrepet bort slik det brukes av poli- tikere om politiske reformer? Hvordan «rasle med sablene» når de som er i maktposisjon har overtatt begreper som vanligvis knyttes til kraftfulle historiske endringer? Jeg har en slags forståelse av at den offentlige debatten om kvalitet synes styrt av helt andre virkelighets- forståelser enn hva den norske barne- hagepedagogikken tradisjonelt har hen- tet livgivende inspirasjon fra, og somJon Kaurel i Første Steg nr. 3 i år så treffende omtaler som ufrivillig komisk.

Spørsmål jeg derfor stillermeg i dette essayet er: Er det en revolusjon styrt av programmer og universelle svar vi vil ha i framtidas barnehage?Hva kan skje om andre revolusjonspraksiser artikuleres? ÅVEVEUTENMØNSTER En av trådene jeg vevermed i teksten har altså med endringer av kvalitet i barne- hager å gjøre. En annen tråd er deler av Deleuzes og Guattaris positive filosofi, en tenkning som de senere årene har blitt tatt opp i barnehagefeltet spesielt og i utdanningsfeltet generelt (eksempelvis Bjelkerud 2009, Olsson 2009, Rossholt 2012, Sandvik 2013, og Semetsky & Masny 2013). En tredje tråd, somdelvis er filtret sammen med den første, har med opplevelsen av tap å gjøre. I denne veven er tapet knyttet til det språket og tenkningen som finnes tilgjengelig for meg (før og nå), i relasjon til det somofte snakkes om som profesjonsutøvelse i «et flerkulturelt samfunn». Dette er en tematikk somhar opptatt meg siden jeg var førskolelærerstudent på midten av 1990-tallet.

32 | første steg nr 4 | 2014

Made with