Første Steg nr. 4-2014

Ellen Beate Hansen Sandseter mener at lekens betydning for barnas kognitive utvikling er udiskutabel.

–Her legges en glassplate over en dyp kløft, fortsetter hun, – og så skal det lille barnet krabbe over glassplaten. Men det gjør det ikke! På grunn av sin medfødte angst for avgrunner. Tilsvarende former for angst har barnet for dypt vann og for separasjon fra foreldrene, for å nevne noe: Angstens funksjon er å sikre at vi overlever, men naturligvis er det ikke like hen- siktsmessig å trekkemed seg denne angsten inn i voksenlivet. –Vi ville se hva somskjer i vanlig lek, der barn utsetter seg for risiko og farer. Vi hadde somutgangspunkt at angst har en funksjon også i leken, og vi fikk vår antakelse bekreftet. Det viste seg at det ikke først og fremst er demsomfaller ned fra trær, brekker foten og kanskje havner på sykehus sombarn, somfår angst for trær og klatring somvoksne. Detmotsatte er tilfelle, det er heller de som aldri får lov til å klatre som barn og som følgelig ikke får lov til å løpe risikoen for å skade seg, som er redde for klatring i voksen alder. –De fikk ikkemuligheten til å avlære seg angsten gjennom å leke på enmåte de var litt redde for, en angst somde gjennom leken kunne lært seg å håndtere. Dermed kunne de ikke finne ut at dette faktisk ikke er noe å være redd for, for «jeg klarer jo å håndtere det», sier Sandseter.

Det er dette som er den antifobiske effekten: Å avlære seg gjennom å mestre. Generelt sagt: De voksne som i barndom- men ikke får lære seg å håndtere høyder, dypt vann, ogmange andremulige farer, er i større grad enn de somfår, representert i grupper med diagnostisert angst. –Dette ifølge longitudinellestudier, studier somfølger indivi- «De voksne som i barndommen ikke får lære seg å håndtere høyder, dypt vann, og mange andre mulige farer, er i større grad enn de som får, representert i grupper med diagnostisert angst.»

første steg nr 4 | 2014 | 49