Første Steg nr. 4 -2015

MINDRETIDTILÅ JOBBEMEDVENNSKAP En ensidig satsing på læring kan redusere både barn og voksnes handlingsrom og føre til at det blir mindre tid og rom til å jobbe med samspill og relasjoner i barnehagen. Den ferske undersøkelsen Children’sWorlds , utført av forskere i 15 land og samlet ved universitet i York, viser at Norge ligger på topp når det kommer til kategorien «Vennskap og andre forhold». Her sier 90 prosent av alle 10–12-åringer somer spurt at de har nok venner. Sett med barns øyne er det akkurat vennskap som er det viktigste i både barnehage og skole (Øksnes 2015). Denne undersøkelsen har vi imidlertid hørt lite omfra offentlig hold. Vimener at politikere bør satse på flere voksne i barnehagen. Slik vil personalet i enda større grad ha tid til å jobbe med og ivareta det enkelte barns behov for trygghet og trivsel, og til å tilrettelegge for at barn kan utvikle gode vennskapsrelasjoner. Vil ikke dette være en god framtidsinvestering? DET SKJERLÆRING I BARNEHAGENE Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen må gjerne ønske mer realfagslæring inn i den norske barnehagen, men det skjer allerede mye slik læring i norske barnehager. Når poli- tikerne snakker om læring kan det se ut somomde ikke synes den kunnskapen barna får gjennom samspill og lek gir nok læring og utvikling. Riktignok understreker Røe Isaksen at barnehagen skal være et sted der barn skal lære realfag på egne premisser (Aftenposten 05.06.15). Er det på barnas premisser hvis vi på forhånd har bestemt oss for hva barna skal lære? SPONTANLÆRINGVIKTIGST Vi tror at aktivitetermed utgangspunkt i barns inter- esser og nysgjerrighet skaper de beste betingelsene for læring. Dette krever kompetente, lyttende og

tilstedeværende voksne som vet hva som er det beste for det enkelte barn og barnegruppa som helhet. Med en nysgjerrig tilnærming til barns undring, vil ogsåmangfold, forskjellighet og ulikhet bli sett på som verdifullt. Vi mener derfor at den spontane læringen bør være fundamental og grunnleggende i barnehagen, også fordi dette er en læringsformsom fremmer barns løsningsorientering og selvstendighet (Jmf blant annet Gopnik, 2011). Barns læring lar seg nemlig ikke måle eller gripes så lett og kan heller ikke regnes om til nytteverdi i fremtiden. Vi har tiltro til at barnehageansatte kan skape innholdsrike og lærerike dager sammen med barna uten at disse dagens skal regnes om til verdiladede tall. Vi begynner imidlertid å tvile på om det fra offentlig hold finnes slik tiltro. Barn er ingen universell gruppe som kan oppnå forhånds- bestemte resultater på en spesifikk måte. Mangfold og for- skjellighet er verdifullt i seg selv, og ikke et avvik somhindrer økonomisk avkastning på sikt. Ved å gå tidlig inn og bestemme hva og når barn skal lære risikerer vi at flere barn føler at de ikke mestrer. En intensivering av læring i barnehagen kan dermed få motsatt effekt enn hva som er tiltenkt; nemlig at flere på sikt faller utenfor utdanningssystemet.

Foto: fotolia.om

første steg nr 4 | 2015 | 39