Første Steg nr. 4 -2015

En måte å forstå demokrati på i barnehagen er flertallsdemokrati som betyr at flertallet bestemmer. Foto: fotolia.com

være å komme barna imøte ved å ta fram materiell selv om det ikke er planlagt, gå ut når barn ytrer ønske om det, eller gjøre unntak fra det somgjelder for alle. Siden det ikke lar seg gjøre å velge helt fritt, blir en løsning å velge mellom alternativer gitt av voksne. Et eksempel er at de voksne presenterer aktiviteter i ulike rom før barna på barnemøter om morgenen får velge hva de skal gjøre. Da får ikke bare barna mulighet til å velge, men barna må også velge. Vil bar- net lekemed bilermå det gå dit hvor alle bilene er samlet. Vil barnet bygge med Legomå det gå til Legorommet. I samling velger barna sanger, og de kommermed innspill etter tur. En av informantene legger vekt på hva barna kan gjøre i ulike situasjoner og sier: «Hva kan barn gjøre selv når vi skal på tur? Finne ut hvor vi skal dra, hva vi skal spise, hva de vil gjøre

og hva de vil leke.» Det å velge er også basert på en forestilling om at det er et vitalitetstegn, som en sier: «Å ha lyst til noe, alle barn må jo ha det.» FLERTALLSDEMOKRATI Denne forståelsen kan reflekteres i en medvirkningspraksis hvor det å gi avkall på sin suverenitet til fordel for fellesskapet betraktes som verdifullt. At noe er «demokratisk», betyr at fler- tallet bestemmer og at avstemninger er en alminnelig prosedyre. Som en sier: «Demokratiske valg er et ord jeg er glad i. Å ikke alltid tre framsomden ene. Syn- liggjøre demokrati for ungene. Gjør det tydelig for ungene, setter streker. Femtil skogen, tre til stranda og seks til byen. Da går vi til byen. Neste gang blir det skogen. Gjøre det visuelt. Ikke alltid de forstår når du bare snakker. Se det. Noen som

alltid vil si at jeg blir aldri hørt. Så har man noe å vise til.» Denne formen henger sammen med at den er enkel, og alle kan delta. Den kan foregå som runder der alle sier sitt, med avstemning til slutt. Det er som en sier: «Det er litt mer avansert enn å bare rekke hånda i været. Da er det ikke et alternativ å ikke si noe. De må jo ha en mening, de kan ikke bare la andre bestemme for seg.» Et annet forhold er et det gir realistiske erfaringer med å ta hensyn til andres preferanserog å inngå i mindretallet. Somen av informantene sier: «Det er og blir en institusjon. Fler- tallet bestemmer jo i hverdagen.» Flertallsavstemninger ser også ut til å være enmulig løsning for å unngå at barn får formye ansvar ellermakt, somnoen frykter at de kan få. Det er også en løs- ning som er lite tidkrevende og dermed



første steg nr 4 | 2015 | 59