Utdanning nr 01-2014

Innspill

Hvorfor kulturell og akademisk boikott av Israel?

Under overskriften «Danser med staten Israel» tar Kirsti Aarseth og Vanya Alling fra organisasjon Akulbi til orde for kulturell og akademisk boikott av Israel, i 15. november-utgaven av Utdanning. Samtidig som de beklager at EM i fotball for unge menn ble gjennomført i Israel i juni i år, tar de til orde for boikott av danseforestillingen «Red One & Heaven or Tel Aviv», en israelsk turne i Bærum, Kristiansand og Sandnes som de beskriver som «den militariserte okkupantstatens strategi for å pynte på sitt omdømme». Artikkelforfatternes engasjement går langt ut over dette, de oppfor- drer generelt til boikott av enhver form for kultu- rell og akademisk aktivitet som involverer Israel. I juni 2012 møtte Israel Skottland i kvalifise- ringskamp i kvinnefotball i Edinburgh. Rundt 200 av 817 publikumsplasser var inntatt av folk som kom for å protestere, og som buet hver gang en israeler touchet ballen og ropte antiisraelske slagord gjennom hele kampen. Spillere på begge sider klaget etterpå over at demonstrasjonen ødela for dem. Noe liknende skjedde da Israels kvinnelandslag møtte Wales noen dager senere. Ville man kunne tenke seg liknende demonstra- sjoner i fotballkamper som involverte land som Kina, Ukraina eller Zimbabwe? Hvorfor får Israel denne helt spesielle oppmerksomheten? Den norske landslags- og Rosenborg-spilleren Tarik Elyounoussi uttalte i forkant av EM i Israel at han aldri ville spilt fotballkamp i et land som Israel. Den samme fotballspilleren hadde ingen kvaler med å spille mot Zambia samme år, der opposisjonen undertrykkes, lesbiske og homo- file diskrimineres og trakasseres, og der kor- rupsjonen er omfattende, mens ytringsfriheten er svært begrenset. Fotballspilleren møtte også landslag fra Albania, Ukraina og andre land som ikke nettopp er demokratiske «fyrtårn», til- synelatende uten personlige kvaler, og helt uten et folkelig engasjement der det ble stilt spørsmål ved at Norge møtte disse landene. Går vi en del år tilbake, til året 1994 og folkemor- det i Rwanda, hadde man også et sterkt norsk og internasjonalt engasjement for boikott av Israel.

Dette året oppnådde man ikke en eneste FN- resolusjon knyttet til Rwanda, mens man sam- tidig fikk flere FN-resolusjoner mot Israel. Både kurdernes frihetskamp, kopternes kamp og kam- pen for et fritt Vest-Sahara fikk liten oppmerk- somhet, den gang som nå. Er det fordi boikott av Israel er en «billig» sym- bolsak uten omkostninger for dem som forfek- ter den, at det er en så populær kampsak, også i Norge? Er det fordi det er så enkelt å mobili- sere til støtte for demonstrasjoner mot Israel, uavhengig av politisk ståsted, at landet peker seg ut som et greit mål? Eller kan det være at et engasjement knyttet til israelsk undertrykkelse letter på Norges og verdens historiske samvittig- het? Det kan være verd å merke seg at negativ medieoppmerksomhet mot jøder i Palestina også preget massemedia i årene mellom 1945 og sta- ten Israels opprettelse. Som et eksempel på dette viser den venstreorienterte israelske historikeren Benny Morris i sin bok «1948» hvordan britiske kolonisatorer i 1947, året før staten Israel ble opp- rettet, omtalte jøder i Palestina som «verre enn nazistene» og fikk bred støtte for strenge tiltak mot denne befolkningen, både i og utenfor Stor- britannia. Det kan være fristende å reise et helt annet spørsmål helt til slutt. Dersom dialog og grasrot- kontakt mellom folk på tvers av landegrenser og utenom regjeringskanalene er viktig fredsbyg- gende arbeid, slik mange fredsforskere hevder, hva vinner man da med en boikott av kulturelle og akademiske aktiviteter? Hvorfor undergrave mulige møtesteder for folk-til-folk-kontakt på tvers av internasjonale konflikter?

Frode F. Jacobsen antropolog

«Kan det være at et engasjement knyttet til israelsk undertrykkelse letter på Norges og verdens historiske samvittighet?»

42 | UTDANNING nr. 1/10. januar 2014