Utdanning nr 05-2014

Portrettet

I tårnrommet er det plass til en kosekrok for beste- mor og barnebarn som stikker innom.

Her er Gro 11 år og er blitt foreviget av en portrettfotograf.

en stopper for hennes drøm. Han mente at kvin- nelige leger ville bli dårlige leger og dårlige mødre. Gro trosset faren, gikk på med krum hals og skulle senere utmerke seg på sitt felt. Blomstret opp på spesialskole Den førstefødte, Olav, var sent utviklet, både språklig og motorisk, og han ble utredet for både det ene og det andre i årevis før en kromosom- prøve endelig ga diagnosen i 1972. – Han begynte et år forsinket på skolen, gikk i stedet ett år i det som den gang het modnings- klasse. Vi tvilte før han startet på normalskolen, men vi trodde at det ville være best for han å gå sammen med barn i nærområdet, med godt språk. Han gikk i en liten klasse med en strålende lærer, forteller Gro Nylander. De første årene gikk det fint, men så økte for- skjellen etter hvert som barna ble eldre. Fra ƒerde klasse, med mer prat enn lek i friminuttene, ble problemene stadig større. Olav hang ikke med i samtalene. – Han tok det igjen med å spille bajas og finne på ting. Helt naturlig, men slitsomt. Han fikk ekstra hjelp. På foreldremøte følte jeg meg beklemt fordi min sønn tok ressurser og skapte uro. Så flyttet Olav over til spesialskole på dagtid. Der blomstret han opp. Plutselig var han blant de flin- keste og kunne utvikle seg i sitt eget tempo. Slike elever fra flere skoler møttes i klubb hver onsdag, hadde eget idrettslag og tilbud om ferieopphold. Olav trivdes, og familien fikk noen sårt tiltrengte pusterom. – Det er viktig at handikappede ikke gjemmes bort, men for mange er nok spesialskoler den beste løsningen, sier Gro. Hun beskriver sin førstefødte med et sitat fra Hen-

rik Ibsen: «For tung for luften, for lett for bølgene.» – Han var glup nok til å forstå at han ikke var glup nok. Men han var talentfull på sitt vis, sang godt og var «rosinen i pølsa» i bandet som ble starten på Dissimilis. I tenårene ble Olavs liv i økende grad preget av alvorlig sykdom. Han døde da han var 19 år. Hippielegen Huset, som ble bygd for 12 år siden, ligger i samme hage som det lille, gamle huset de kjøpte som nygifte. Det står på tomten den dag i dag, opp- gradert og utvidet, og nå bebodd av deres yngste datter og hennes familie. Gros og Øyvinds hus lig- ger litt tilbaketrukket, uten direkte innsyn til den yngre garde. – Det var byggestopp i Bærum, og Høviks eldste hus var slitt og uten fungerende bad, og dermed vanskelig å selge. Vi kjøpte det. 49 kvadratmeter i grunnflate. Med unger i loppemarkedsklær og sykler fra auksjoner skilte vi oss nok litt ut. Vi var de eneste i gata som gikk i tog 1. mai, forteller Gro, som på den tiden hadde langt, mørkt hår og likte å kle seg i lange skjørt. Store luftige rom, med brede dører og det meste på en flate, furutrærne med Osloƒorden malerisk bak, skaper et fint panorama. I et lite vannspeil i hagen ligger en hvit marmorstein formet som et kjempebryst. I tårnrommet, som er husfruens arbeidsrom, er det puppebilder. En lang yrkeskar- rière der Gro har frontet amming både i inn- og utland, det gjenspeiler seg i sprengfull brystkunst. – Amming er best både for mor og barn. Det går ikke for alle, og da må man gjøre det som er godt nok. Ingen grunn til dårlig samvittighet, ingen klarer å gi barna det aller beste hele veien. Engasjementet for å hjelpe mødre til å amme

har brakt henne rundt i verden. – Jeg har jo hisset på meg noen ved å si at første del av barselpermisjonen bør være forbeholdt mor, sånn at hun lettest mulig kan amme. Men ikke misforstå meg, jeg er tilhenger av pappakvote og syns det er fantastisk at dagens fedre stiller opp. Men amming er de dårlige til. Bryst er best Som nybakt mor slet Gro med å få til ammingen, men senere har ammefilmen hun er ansvarlig for, blitt vist i over 50 land. «Bryst er best» har blitt spilt inn på ny og oversettes stadig til nye språk. – Jeg har ikke oversikt over hvor mange det er i dag, sier Gro, som fortsatt arbeider noen timer i uka på Nasjonal kompetansetjeneste for amming. Amming, mødre og barn ligger Gros hjerte nært, og gjennom karrièren har hun skrevet åtte bøker, som stadig kommer i nye opplag. – Hver gang går jeg igjennom og sjekker om det har skjedd noe nytt på feltet siden sist. Jeg pleier forresten å gi denne til ansatte i barnebarnas bar- nehager, forteller Gro og holder opp boken «Lille venn – hva nå?». Gro mener at ettåringer ikke bør begynne i store barnehagegrupper. De er inne i en intens tilknyt- ningsfase og bør være sammen med dem de er glad i og trygge på. – Det er stor forskjell på en krabbende ettåring og en oppreist halvannetåring som kan si både ja og nei! Her må vi finne bedre løsninger. Det ide- elle for samfunnet hadde vært at permisjonen ble noe utvidet. Først bør mor kunne velge å være hjemme i minst åtte måneder, så kunne far fått være hjemme tilsvarende. Siste måned av permi- sjonen kunne brukes til lang innkjøring med en av foreldrene til stede i barnehagen. Uansett når,

28 | UTDANNING nr. 5/7. mars 2014