Utdanning nr 10-2014

Vi ønsker langt sterkere oppmerksomhet omdet somskjer i voksenopplæringsfeltet. Voksenopplæringen i søkelyset Lærerne ved Voksenopplæringen for Øvre Romerike

Utdanning er et flott blad med mye nyttig informasjon og inter- essant og aktuelt stoff, men vi tillater oss å si at vi savner noe, noe om utfordringer for lærere og deltakere i et skoleslag som de siste tiårene har vokst seg ganske stort. Vår hensikt med dette innlegget er todelt. Vi stiller noen spørsmål vi er opptatt av. Vi ønsker generelt mer oppmerksomhet på og debatt om det som rører seg i voksenopplæringsfeltet, og så heiser vi en sak vi er opptatt med for tiden, og som vårt lokallag også jobber med, urettferdighet når det gjelder kontaktlærertillegget i kommu- nen. Det finnes sikkert andre synspunkter på dette. De ønskes velkommen. Innvandringen skjøt fart i Norge på 1970-tallet, og deretter har antall voksne som lærer seg norsk bare økt, og det samme har antall voksenopplæringssenter og antall lærere som underviser voksne innvandrere. I 2005 kom det en lov om plikt og rett til 300 timer norskopplæring inkludert samfunnskunnskap. Fra januar 2012 ble antall timer til opplæring økt til 600. Alle kom- muner er pliktige til å tilby sine ikke-norske innbyggere norsk- opplæring med samfunnskunnskap, i egen kommune eller en nabokommune. Undervisningen skjer på ulike nivåer; helt fra skrive- og leseopplæring til Bergenstest-nivå, som blant annet kreves hvis du skal ta høyere utdanning i Norge. Våren 2012 fikk 36.912 deltakere norskopplæring i voksenopplæringen (inklu- dert deltakere i introduksjonsprogram), ifølge Statistisk sentral- byrå. I tillegg plikter kommunene å gi grunnskoleopplæring til innvandrere som ikke har det fra sine hjemland. 1. oktober i år fikk 9119 deltakere i Norge grunnskoleopp- læring, ifølge Grunnskolens informasjonssystem, og 267 kom- muner har i dag et slikt tilbud. Når det gjelder antall lærere i voksenopplæringen som er medlemmer i Utdanningsforbundet, har jeg fått et ferskt tall: ca. 3030. Vi er altså en gruppe som har blitt stadig større, selv om vi fortsatt er en «minoritet» i Utdan- ningsforbundet. Minoriteter skal imidlertid også høres og ses. Vi som jobber blant innvandrere og flyktninger, har en flott og interessant jobb. Vi jobber «midt i verden» og møter hver dag mennesker som er ferd med å ta nye og modige skritt i et nytt land. I slike «møter» er læringskurven bratt, og det oppstår mye god energi, men vi har selvsagt våre utfordringer. Vi har faglige utfordringer som handler om å gi våre deltakere god og effektiv undervisning slik at de står rustet til å møte norsk samfunns- og arbeidsliv. Det lar vi ligge nå. Her vil vi si noe om lønn, arbeids- tid og kompetanse.

som ikke er godt nok integrert i lover og regler. Det fører til store forskjeller mellom ulike voksenopplæringssentre. Først litt om kontaktlærertillegget. Her er forskjellene store fra skole til skole. Noen får minstesatsen (kr. 10.000,-), noen får mer, og noen får ingenting. Introduksjonsloven krever at deltakere i introduksjonsprogrammet skal ha individuell opp- følging, lære grunnleggende ferdigheter i norsk, innsikt i norsk samfunnsliv og forberedes til deltakelse i yrkeslivet. Men den sier ingen ting om at deltakerne har krav på kontaktlærer. Det er heller ikke med i opplæringsloven, når det gjelder våre del- takere. Vi gjør en kontaktlærers jobb, i stillingsinstruksen er vi «kontaktlærer», men mange av oss blir ikke lønnet som det. Dette kan justeres ved lokale forhandlinger, og noen har fått det til, men langt fra alle. Dette må synliggjøres, og dette må opp på sentralt hold og inn i avtaleverket, loven må endres, slik at det ikke blir så tilfeldig som nå. Det samme gjelder arbeidstid. Den er heller ikke tariff-festet, og enhetsleder bestemmer. Ved vår skole er ikke dette et pro- blem. Undervisningsplikten er som i ungdomsskolen, og det blir gitt avspasering når det må undervises utover 38 uker til introduksjonsdeltakere, som skal ha et tilbud i 45 uker. Men hvordan er praksisen rundt om ved de forskjellige skolene? De fleste voksenopplæringssentrene har også et betydelig antall deltakere som får kveldsundervisning. Noen får kveldstillegg, andre får det ikke. Dertil kommer kompetansekravet. Her er det heller ikke noe tariff-festet krav som i andre skoleslag. Enhetslederne kan til- sette en lærer uten pedagogisk utdanning, bare vedkommende er «egnet». Mange av oss har pedagogisk utdanning og i tillegg faget norsk som andrespråk, og noen har voksenpedagogikk. Det er generelt stor interesse for stillingene, så enhetslederne kan velge blant kvalifiserte søkere. Men det er altså ikke noe sentralt krav, og dette er kanskje med på å hindre tariff-festing av kontaktlærerstatus og arbeidstid? Etter noen tiår har det samlet seg mye erfaring rundt omkring, og på høyskoler og universiteter forskes det og skrives bøker og masteroppgaver. Det eksisterer altså mye kompetanse på området. Den må fram i lyset. Og kanskje bør vi få en tittel, «voksenlærer», som innebærer den og den fagkompetansen? Som dere ser, mye i «voksenopplæringsfeltet» trenger å set- tes søkelys på. Og dere får over 3000 flere nysgjerrige lesere.

«Vi gjør en kontakt- lærers jobb

(…), men mange av

oss blir ikke lønnet som det.»

Våre utfordringer her har i stor grad sitt utspring i at vi, selv om vi har eksistert noen år, er en fersk opplæringsinstitusjon,

(Skrevet av arbeidsplasstillitsvalgt ved Voksenopplæringen for Øvre Romerike, Eli Helgheim).

39 | UTDANNING nr. 10/23. mai 2014