Utdanning nr 10-2014

Kronikk

«PISAfiseringen» av norsk skole

OECDs PISA-prosjekt har foran- dret norsk skole. Testen trumfer skolens brede dannelsesmandat og omdefinerer skolensmål og mening. Men PISA er ikke et peda- gogisk prosjekt, det er et politisk prosjekt, og det må forstås som samfunnsfenomen 1 . Ser vi på stortingsmeldinger og andre skoledoku- menter de siste årene, også med rødgrønn regje- ring, er det ikke mange henvisninger til den norske skolens formålsparagraf. Derimot er det utallige henvisninger til PISA, Timss og «OECDs eksper- ter». Der man før snakket om dannelse, solidaritet og samfunnsansvar, snakkes det nå om testskår, rangeringer og læringstrykk. Og dette trykket eller presset stammer utvilsomt fra de internasjonale studiene, særlig PISA. Det blir stor oppmerksomhet om hvilken plass et land havner på, selv om differansene mellom mange land ikke engang er statistisk signifikante. Norge har ligget midt blant de rike OECD-landene i alle tre PISA-fag i de fem testrundene hittil. Knapt nok noen skandale. Hva PISA måler – og ikke måler PISA-forskerne poengterer at de ikke tester skole- kunnskaper. Like klart sier disse forskerne at de ikke forholder seg til landenes læreplaner og at typiske skoleoppgaver ikke kan tas med i PISA. Likevel hevder de å ha utviklet et universelt gyldig mål for kvaliteten til et lands skolesystem. Det er ikke helt lett å gripe logikken. Mer konkret hevder PISA-forskerne at de besva- rer disse spørsmålene: «Er elevene forberedt for framtidas utforinger? Kan de analysere, vurdere og kommunisere effektivt? Har de evne til å fortsette å lære livet ut?» Instrumentet for å besvare disse ambisiøse spørsmålene er svarene på en to og en halv times skriftlig test der elevene verken kan kommunisere med hverandre eller bruke den informasjonstek- ILLUSTRASJON ToneLileng | post@tonelileng.no

nologien de er så vant til. Testen er anonym, opp- gavene samles inn i etterkant og blir aldri diskutert. Det gis ingen tilbakemeldinger, verken til elevene, klassen eller skolene. I så måte er testen også en test på elevenes lojalitet og vilje til å adlyde auto- ritet. Ved utviklingen av PISA har man valgt fagfeltene lesing, matematikk og naturfag. I PISA finnes ikke historie, geografi, samfunnsfag, fremmedspråk, kunst, musikk, litteratur, praktiske eller estetiske fag, etikk, filosofi med mer. Likevel presenteres og forstås resultatene som et gyldig mål for hele sko- lesystemets kvalitet. Da kan alt annet enn PISA-fag lett skyves til side for å få en «bedre skole». Valget av PISA-fagene springer ut av OECDs mandat og mål, nemlig å fremme økonomisk utvikling i en konkurransepreget global frihandel. Også lenge før PISA var særlig teknisk-naturviten- skapelige fag gjenstand for OECDs interesse. Det er også interessant å merke seg at man ved siste PISA- test, i 2012, hadde fått et nytt fag, nemlig økonomi (Economical Literacy). Av alle mulige fag valgte man altså økonomi, et fag som ikke finnes i norsk grunnskole, men som passer godt med OECDs økonomiske mandat. Norge deltok imidlertid ikke i denne modulen. Selv innen de fagene som faktisk er med i PISA, er bare enkelte områder tatt med. For eksempel er naturfag et eksperimentelt fag der forsøk og feltar- beid er viktig. Ikke noe av dette testes i PISA. Det viser seg for øvrig at PISA-skår korrelerer nega- tivt med bruk av eksperimenter, forsøk og med at elevene utvikler og tester hypoteser, noe som nettopp er en sentral del av en autentisk under- visning i naturfag. En slik negativ sammenheng er kanskje ikke overraskende, i og med at PISA er en ren papir-og-blyant-test. Skal man forberede seg til slike tester, lønner det seg neppe å utføre ekspe- rimenter eller dra på feltarbeid. Til grunn for PISA-oppgavene ligger det ram- meverket for testing som er utviklet av PISAs fag- grupper. På dette grunnlaget sender en del land inn forslag til oppgaver som så blir vurdert. Noen prøves ut i en omfattende internasjonal pilottes- ting. Et viktig premiss er at oppgavene må fungere rettferdig, altså slik at ingen land eller kulturer favoriseres. Fra et statistisk synspunkt er dette helt nødvendig, men det gjør også at oppgavene per definisjon ikke blir relevante eller dagsaktuelle.

Svein Sjøberg professor emeritus

ARKIVFOTO: CHARLOTTESAHL-MADSEN

1 Denne kronikken er i stor grad basert på en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift nr. 1/2014. Der finner man også referanser og dokumentasjon.

>

48 | UTDANNING nr. 10/23. mai 2014