Utdanning nr 10-2014

Abdullah – samfunnsressursen som gikk tapt

Hvorfor raner barn andre barn? Hvorfor havner noen barn i gjenger, all den tid Norge har en gratis grunnskole for alle barn? Fortjener Norge somsamfunnmye av den kriminaliteten vi har?

Lars Mæhlen lærer

FOTO PRIVAT

Tenk deg de to bestevennene Ronny og Abdul- lah. De bor begge i Groruddalen. Jeg vil nå fortelle mer om Abdullah, men skole- og hjemmesitua- sjonen er ganske lik for dem begge. Abdullah er 12 år og har fem søsken. På skolen sliter han med de fleste fagene. Moren og faren kan ikke hjelpe hammed skolearbeidet og lærerne hans sliter seg i håret. Skolen vet hvordan Abdullah har det, men sier de har få ressurser og mener at foreldrene også må gjøre mer. Skolen tilbyr leksehjelp, men denne møter han ikke alltid opp til. På kartleg- gingsprøver skårer han under kritisk grense, men han er ikke svak nok til å få en egen individuell opplæringsplan. Abdullah er en snill gutt. Han liker å hjelpe eldre damer over veien. Han liker å bære inn handlepo- sene til den eldre mannen i oppgangen. Abdullah har drømmer i livet. Han vil gjerne bli politi eller gå på BI. Da har han hørt at han kan tjene mye penger. For penger er noe han har skjønt er vik- tig i Norge. Jakker og bukser kan koste flere tusen kroner. Det har familien hans selvfølgelig ikke råd til. Mamma jobber litt i en barnehage gjennom et Nav-tiltak, men denne kontrakten får hun ikke forlenget. Faren hans er uføretrygdet på grunn av traumer fra hjemlandet. På ettermiddagen går Abdullah på koranskole. Han har veldig lyst på en liten jobb, siden han ikke får lommepenger slik som de andre. Med en jobb kan han ha råd til de samme klærne og tingene som de andre i klas- sen. Hver dag er han redd for kommentarer fra de andre, og det har hendt han har løyet om hvor mye penger foreldrene har i hjemlandet. Abdullah har noen eldre venner. De stjeler av og til i butikken. Abdullah har bare stjålet én gang. Da var han livredd for å bli tatt. Han vet det er galt å stjele. Dessuten er han redd for hva faren hans vil gjøre med ham om han blir tatt. Det går rykter om at storebroren til Abdullah har ranet til seg den nye Iphonen han har, men Abdullah tror ikke noe på det, selv om han synes det er rart at storebroren har råd til en så dyr telefon.

Abdullah skulle ønske han kunne begynt å jobbe med en gang etter ungdomsskolen. Han er flink til å tegne og til å hjelpe faren og moren sin hjemme. Men på skolen er det nesten bare teori. Læreren sier han vil få bruk for det han lærer en dag, men Abdullah føler det annerledes. Han føler at han mister troen på seg selv litt og litt mer for hver dag som går. Abdullah vet han ikke er god i mate- matikk og norsk. Hjemme vil foreldrene hans at han bare snakker morsmålet. Han vil ikke skuffe dem. På skolen ser lærerne stygt på ham når han snakker morsmålet sitt. Hvis Abdullah fikk bestemme, hadde han lært seg det mest grunnleggende for å fungere i Norge, slik at han kunne skrive en søknad og få seg en jobb. Så kunne han videreutdanne seg senere. Istedenfor er sannsynligheten stor for at Abdullah fullfører ungdomsskolen med dårlige karakterer og aldri kommer til å fullføre videregående. Fin bil, fint hus og en anerkjent jobb kan han se langt etter. Iallfall om han skal skaffe seg dette på lovlig vis. Da er det kanskje ikke så rart at han med stor sannsynlighet blir ønsket velkommen i den lokale gjengen, begår sitt første barneran – slik som bro- ren – og fortsetter på en videre kriminell karrière med narkotika og kriminalitet. Istedenfor å få seg en meningsfull jobb havner kanskje Abdullah i Nav-kø og fengsel. Det finnes mange Abdullah-er og Ronny-er som hver dag blir oversett i Norge. Disse kunne blitt hjulpet. Skolen kunne vært mer praktisk, mindre styrt av prinsippet om at alle skal lære det samme. Naboer og hjelpeapparat vet om hvordan Ronny og Abdullah har det, men ofte ser de som kan hjelpe en annen vei. Abdullah er en ressurs som kan- skje går tapt. Det er derfor på høy tid å stille seg spørsmålet om Norge som samfunn fortjener den kriminaliteten som finnes her.

«Skolen kunne vært mer praktisk, mindre styrt av prinsippet om at alle skal lære det samme.»

35 | UTDANNING nr. 11/6. juni 2014