Utdanning nr 10-2014

Innspill

Å møte barn med atferdsvansker

Anerkjennelse kan være en form for tidlig innsats, i tillegg til en forebyggende faktor. Hva påvirker oss når vi skal møte barnet med anerkjennelse? Denne artikkelen handler om anerkjennelse overfor barn med atferdsvansker. Jeg vil derfor starte med å si noe om hva anerkjennelse er og hva atferdsvansker er. Stortingsmelding 16 (2007) vektlegger betydningen av tidlig innsats. Aner- kjennelse kan være en form for tidlig innsats, i tillegg til å kunne være en forebyggende faktor. Videre stiller jeg derfor noen spørsmål om hva som påvirker oss når vi skal møte barnet med aner- kjennelse. Anerkjennelse, hva er det? Anerkjennelse innebærer ifølge Kinge (2006: 73) at man ser den andre (barnet) som et individ med rettigheter, integritet og en separat identitet. Man gir barnet rett til å ha egne erfaringer, sitt eget syn og sin egen opplevelse. Å opptre anerkjennende innebærer å ta i bruk hele seg, både intellekt og følelser. Den voksne må bekrefte barnets initiativ og forstå/anerkjenne det barnet kommuniserer til oss. På den måten får vi en utvidelse av sam- handlingen, og barnet får en positiv opplevelse av egen verdi. Kinge (2006: 73) sier videre at dersom barnet ikke blir møtt på denne måten, hindres den videre samhandlingen og utvidelsen av kommu- nikasjonen. Og kanskje verst, barnet vil ikke opp- leve seg bekreftet. En slags motsetning til anerkjennelse er argu- mentasjon. Hvor ofte svarer vi ikke på barns atferd ved å underkjenne barnets opplevelse og følelser i situasjonen? Utsagn som «dette er ikke noe å gråte for, nå har jeg jo blåst» eller «det er ikke noe å være redd for, sint for, sur for» med mer. Når vi responderer slik på barnets atferd, forteller vi dem at følelsene deres er «feil» (Kinge, 2006: 67). Kanskje ligger det noe mer bak enn det vi kan se, kanskje er det ikke smerten etter et fall som er grunnen til at barnet er oppløst i tårer. Kanskje har barnet et behov for å føle seg sett? Å «se» barnet De fleste pedagogiske arenaer har et mål om at alle barn skal bli sett. Kanskje spesielt fordi det til tider

kan bli store barnegrupper, enten det er på skolen eller i barnehagen. Men hva menes egentlig med at alle barn skal bli sett? Kinge (2006: 80) sier at mange barn blir sett mye, spesielt de med en uta- gerende atferd. Noen barn blir derimot sett lite, for eksempel barn med en innagerende atferdsvan- ske. Men er det dette sommenes i målet om at alle barn skal bli sett? Å «se» i denne sammenhengen innebærer ifølge Kinge (2006: 80) noe mer enn å se det som er synlig. «… vi må bevege oss ned på et dypere plan, på et plan der «å bli sett» hand- ler om å bli anerkjent; dvs. forstått, bekreftet og akseptert for den du er, under overflaten» (Kinge, 2006: 80). Kinge (2006: 92) hevder at «å se» barna etter denne definisjonen krever en stor grad av ro, tilstedeværelse og oppriktighet når det gjelder å ville forstå. Atferdsvansker Nordahl (2006:33) definerer atferdsvansker slik: «Legger særlig vekt på barnet som en handlende og fortolkende aktør i sitt eget liv. Dette innebæ- rer for eksempel at atferden i klasserommet som lærer oppfatter som problematisk eller avvikende fra elevens ståsted kan oppfattes som rasjonell og intensjonal. Problematferd kan dermed i noen grad ses som en form for mestringsstrategi». Kinge (2006: 17) hevder at disse barna ofte blir møtt med mindre anerkjennelse enn andre på grunn av sin atferd, men at nettopp disse barna trenger det mest. Dette er barn som utfordrer oss med sin væremåte, som opponerer, protesterer, argumenterer og bryter grenser. I definisjonen til Nordahl (2006:33) ser man at atferden til barnet kan være rasjonell og inten- sjonal, en mestringsstrategi. Dette burde vi som fagpersoner være interesserte i å finne ut av når det gjelder «våre» barn som har en atferdsvanske. Hvorfor har barnet denne atferden? Den eneste måten å få litt klarhet i dette på er å snakke med barnet. Ikke i form av å gjennomføre et avhør, men ved å lytte til det barnet vil fortelle, ikke bare ver- balt, men også med handlinger. Er det et mønster i den utfordrende atferden? Hva påvirker oss når vi skal møte barnet med anerkjennelse? 1. Atferdsvanskene i seg selv Som tidligere nevnt har barn med atferdsvansker en væremåte som utfordrer oss som fagperso- ner. Barn og unge med problematferd har også et behov for å bli likt, satt pris på, rost og verdsatt,

Hilde Jakobsen Bachelorstudent i spesialpedagogikk Høgskolen i Telemark, Notodden

FOTO PRIVAT

«I denne definisjonen legger man vekt på at barnet er problemet.»

36 | UTDANNING nr. 11/6. juni 2014