Utdanning nr 10-2014

svar, men at barnehagelærere i større grad bør tenke over hva som er viktig å vise fram utad, er jeg ikke i tvil om. Det er ikke nødvendigvis noe galt å markedsføre egen spa-avdeling, idretts- barnehager, ekstra friluftstilbud, gårdsbarneha- ger, kostholdssatsing og musikkbarnehager, men vi må ikke glemme å formidle hvorfor vi drifter og jobber i barnehagen i utgangspunktet. Bar- nehagelærere innehar mye kunnskap om barns utvikling, vi vet mye om samspill og dynamikk i barnegrupper, hva som er viktig å formidle og tilrettelegge for barna, hvordan vi kan være i for- kant med å forebygge og hvorfor vi gjør det. Vi vet også at det er gjennom leken og i samspill med andre at barna lærer seg de fleste grunnleggende ferdighetene. Det meste handler egentlig om å skape rom for gode relasjoner mellom barn–barn og barn–voksne. Ofte sies det at kunnskapen til barnehagelære- ren sitter i ryggmargen, og nettopp den kunnska- pen kan være vanskelig å se for utenforstående. Et av de viktigste satsingsområdene er etter min mening derfor å synliggjøre de kompetente og engasjerte pedagogene vi har hos oss, og utfordre oss selv til å by på fagkompetansen vi besitter. Jeg tror nemlig at vi ofte kan møte oss selv i døra. På en side ønsker vi anerkjennelse og respekt for den viktige jobben vi gjør og for kompetansen vi besitter. På den andre siden er mange barnehage- lærere passive og beskjedne når det kommer til å vise fram kunnskapen sin. Jeg er ganske sikker på at mange tenker at de ikke er dyktige nok eller at andre fagpersoner sitter på mer ekspertise enn dem selv. Blås i det, sier jeg da. Personlig tenker jeg at vi skal være stolte av yrket vårt og vite at vi kan mye om mye, ikke fryktelig mye om lite. Utfordringen vår er å finne en måte å «markeds- føre» yrket vårt og kompetansen vi besitter på en forståelig, men profesjonell måte. Vi må tørre å by på det vi sitter inne med, ikke sutre over at vi ikke har bedre lønn eller anerkjennelse. Å klage over lav status uten at en legger ned en innsats for å bevise hva en står for, blir for meg nesten som å

la være å stemme ved stortingsvalget, for deretter å klage over alle vedtak som blir gjort. Ansvarlig- gjøring er her et helt sentralt nøkkelord. For å illustrere barnehagelærerens møte med fagfolk fra andre instanser kan jeg dra fram et eksempel fra egen virksomhet. Når vi får besøk av fagfolk fra andre instanser, opplever vi gang på gang at de blir overrasket og imponert over jobben som blir lagt ned med både enkeltbarn og barnegruppene hos oss. Dette dreier seg om organisering, metoder, planer og det praktiske arbeidet som blir utført. Det hender etter et besøk at vi i lederteamet sitter igjen og klør oss i hodet i forbauselse over at vi tilsynelatende sitter på minst like mye kompetanse og i hvert fall ten- ker mer helhetlig enn ekspertene som har vært inne for å bistå med hjelp. For oss har dette blitt et stort tankekors, og den siste tiden har vi kom- met fram til at vi må tørre å vise fram hva vi kan og stole på egen kompetanse i mye større grad. Vi sitter på mye generell kunnskap, blir godt kjent med barna i løpet av barnehagehverdagen og har et godt sammenligningsgrunnlag å jobbe ut ifra. Det er så mange komplekse samspillssituasjoner som foregår i barnehagen at du skal være relativt oppegående for å legge til rette for og utnytte disse situasjonene optimalt, dessuten skal vi alltid tenke barnets beste. At politikere flest ikke har inngående kjenn- skap til de pedagogiske tankene som ligger bak organisering og planverk i barnehagene, er for- ståelig, men da er det faktisk vårt ansvar, vi som har tilegnet oss barnehagefaglig kompetanse, å engasjere oss ved å formidle det vi kan og sitter inne med. Kanskje er det sånn at vi har stått for lenge med lua i hånda og vært for utydelige i å vise hva vi faktisk besitter av kunnskap? Vi vet med bakgrunn i forskning at barnehagene kan ha stor betydning for barns helhetlige utvikling, og at det i visse tilfeller kan bidra til å spare samfunnet for mange problemer i et langsiktig perspektiv. Det er helt riktig at barnehagedrift ikke genererer pen- ger i form av at vi produserer en vare, men god

forebygging og styrking av enkeltbarn i barneha- gen kan bety gode sosialpolitiske ringvirkninger på lengre sikt, og da kan vi begynne å snakke om økonomisk gevinst. Jeg vil derfor mane til kamp, der opplysningsarbeid om barnehagens innfløkte pedagogiske innhold står øverst på lista. Hvordan hver enkelt barnehagelærer eller lederteam i barnehagene velger å synliggjøre kom- petansen og arbeidet sitt skal ikke jeg si noe om, men at det finnes flere måter, er det ikke tvil om. I min barnehage har vi for eksempel valgt å droppe eksterne kursholdere for foreldregruppen. I ste- det kurser / foreleser vi selv for de foresatte innen temaer som vi har mye kompetanse i. For å få til dette trengs det engasjerte og oppegående pedago- ger som ønsker og tør å ta en utfordring, og akku- rat særdeles oppegående og engasjerte pedagoger har jeg mange av. De fagbaserte foreldremøtene våre har vært en ubetinget suksess på flere måter. Foreldrene får mye mer innsikt i det som foregår i barnehagehverdagen og tankene som ligger bak handlingene, samtidig som de får et innblikk i fag- kunnskapen de ansatte sitter inne med. Rosinen i pølsa er at pedagogene mine får større anerkjen- nelse av foreldrene, utvikler seg og blir enda mer inspirerte. Dette kommer selvfølgelig ikke gratis, for det betyr mye ekstra arbeid i forkant og en solid porsjon med peptalk før podiet entres. Til tross for det er vi skjønt enige om at strevet og arbeidet som legges ned er verdt det når fruktene høstes. Vi må ikke bli så opptatt av å skaffe oss kunder ved blendende profilering at vi glemmer det viktigste, nemlig det pedagogiske innholdet og at barna skal få et allsidig tilbud i trygge omgivelser, med kom- petente og omsorgsfulle ansatte rundt seg. For meg er det viktig å få fram at det ikke behøver å være motsetninger mellom å synliggjøre læringsproses- ser og å bevare barnehagens egenart og innhold. Jeg sier som Ole Brumm: «Ja takk, begge deler». Andre yrkesgrupper er seg selv nærmest, og det må da jammen vi også være. Vi vet, vi kan og vi gjør!

41 | UTDANNING nr. 11/6. juni 2014