Utdanning nr. 11 - 2017

Lokal lønnsdannelse mot kvalitet

Det er flere hinder i veien. Et av dem er Nasjo- nalt organ for kvalitet i utdanninga (NOKUT), et nasjonalt faglig uavhengig organ under Kunn- skapsdepartementet som skal sikre kvalitet i høyere utdannelse. De fronter riktignok et syn på utdanningsløpet som et sammenhengende løp fra grunnskole til doktorgradsnivå, som de rammer inn med det de kaller «kvalifikasjonsrammever- ket». Den helhetlige tenkningen er da for så vidt på plass. I teorien. Alltid i teorien. Kun i teorien. I praksis rakner det mange steder. Jo flere høy- skole- og universitetslektorer man har, jo færre stillinger blir det til høyere kompetanse, noe som kan true produksjonen av doktorgrader. Å ha høy- skoler som innfrir krav til doktorgradsproduksjon, er øyensynlig viktigere for NOKUT enn å stimulere til best mulig undervisning for dem som skal ut i skolene og undervise. Å veilede doktorgrader slik at de kan bli profes- sorer som kan veilede nye doktorgrader kan da virke som viktigere enn å få best mulig lærere til barna våre. Det er likevel ikke den største barrieren for at pedagoger med konkret erfaring skal søke seg mot høyskole- og universitetssystemet. Fagforenings- krefter i høyskoler og universitet har nemlig flyt- tet det meste av sin lønnsutvikling over i lokale forhandlinger. Vi i skolen har vår lønn regulert i en kompetanselønnsstige som gir lønnsgaranti for alle, uansett skole. I tillegg fordeles en liten del av lønnsmassen vår i lokale forhandlinger. Argumentet for lokal lønnsdannelse er at styr- kede pengeinsentiv gir bedre kvalitet på utført arbeid. I praksis har imidlertid pedagoger med mest sentral lønnsdannelse høyere lønn enn peda- goger med tilsvarende utdannelse i høyskoler og universitet. Det sterkeste insentiv for å gjøre en god jobb er å kunne bruke kompetansen sin i et stimulerende miljø, og å utvikle den gjennom å ha autonomi i jobbutførelsen. Argumentet om styrket kvalitet gjennom lokal lønnsdannelse holder på ingen måte mål. Profes- sorene har skutt seg selv i doktorgraden. I tillegg har høyskoler og universitet finansieringsmodeller som svekker tid til kjerneoppgavene forskning og undervisning. Sektoren gir nemlig fra seg midler som den enkelte forsker og forskergruppe så må søke om å få tilbakeført til konkrete prosjekter. Søknads- skriving er blitt en større og større del av forsker- hverdagen. I stedet for kjerneoppgavene forskning og undervisning må en bruke store deler av hver- dagen til prosjektbeskrivelser og søknader. At sammensatte komiteer bestemmer hva som kan bli realisert og hva som blir vraket, gjør også noe med forskningens frie stilling.

Et eksempel: En lektor tilleggsutdanning med full opptjening vil i KS-området (grunnskole og videregående) kunne ha en sentralt fremforhand- let grunnlønn på over 600.000 kroner. Med noen lokale tillegg for kompetanse og kontaktlærer- funksjon kan han eller hun nærme seg 650.000 kroner. Om vedkommende får jobb i høyskole eller universitet, kan han eller hun risikere å bli innplassert på lønnstrinn 59, som i dag er 508.800 kroner. Differansen på ca. 140.000 er det ikke mulig å arbeide inn via lokale tillegg der. Uten doktorgrad er du ikke verdens beste kandidat til å søke om forskningsmidler og vil i de fleste tilfeller få jobb som ren underviser. Det fokuset som deler av akademia har hatt på lokal lønnsdannelse, er dermed et hinder for styr- king av båndet mellom skole og lærerutdanning. Hvem er villig til å gå ned 150.000 i lønn for å være nederst i hierarkiet på en ny arbeidsplass? Lønnssystemet i grunnskole, videregående, uni- versitet og høyskole må ses i sammenheng. Lønns- dannelsen må ikke være en propp i systemet. Med sentral lønnsdannelse som bærebjelke og noen lokale tillegg på toppen, ville en ved lærerutdan- ningene oppleve et helt annet påtrykk av erfarne pedagoger på søkerlistene. Akademikerne skriver for øvrig i en brosjyre om lokal lønnsdannelse at «Lokale forhandlinger og lokale justeringer er et nødvendig verktøy i rekrutteringsprosesser.» Det er et verktøy, ja, men det er ikke selve motoren. Motoren er en sentral modell som anerkjenner kompetanse og gir noe rom for lokalt å styre pen- gestrømmen naturlig. Vi vil ikke ha forskere som har profittmotivet som kjerne i sin virksomhet og bruker flere tas- tetrykk på søknader enn forskning. Vi vil ha en skikkelig lønn til alle, god rekruttering og verdens beste undervisning av blivende lærere. Lokal lønnsdannelse er kontraproduktivt og hindrer rekruttering. Vordende studenter blir undervist om hva som venter dem i praksisfeltet av folk som selv har sittet på skolebenken sammen- hengende i tjue år. Det sier seg selv at det lett blir en mangelfull fremstilling, som heller ikke bidrar til å dempe det beryktede praksissjokket. Noen må forklare situasjonen med så lange ord at til og med universitetslærerne, høyskolelærerne og forskerne skjønner det og får virkelighetsori- entert de mest sendrektige fagforeningene sine. NOKUT kan da inntil videre kalle seg «Nasjonalt organ for middels kvalitet i utdanninga.»

Roar Ulvestad lektor i norsk hovedtillitsvalgt Utdanningsforbundet Bergen

FOTO PRIVAT

Trond Giske hevdet under en konferanse nylig at lærerutdanningene er i en krise som har med rekruttering og kompetanse å gjøre, og som får følger for kompetansen til de ferdigutdannede lærerne. Det kan nok stemme, selv om lærer- utdanningene er fulle av engasjerte og dyktige pedagoger og fagfolk, mangler det noe: røstene fra praksisfeltet. Årsakene handler om et fragmentert lønnssystem og doktorgrader i fokus. At lærerutdanningene og akademia får en stor andel av sin lønnspott fordelt i lokale forhandlin- ger, hindrer kvalitet og utvikling. Kvalifiserte og erfarne pedagoger går ned 140.000 kroner i lønn ved å gå fra skole til lærerutdanning og har få eller ingen lokale tillegg å arbeide mot. Det bidrar til at lærerutdanningene har for lav rekruttering av folk som vet hva som venter studentene i skolen. Kunnskapsministeren har etterlyst karrière- veier for lærerne, samt en mer praksisnær lærer- utdanning. I lærerrollerapporten fra høsten 2016 understrekes også viktigheten av sterkere bånd mellom skole og lærerutdanning. Å ha lærere med bred praksiserfaring som tar steget inn i lærerut- danningene vil kunne styrke studentenes kunn- skapsgrunnlag på mange måter. Å møte lærere som kjenner mulighetene, kravene, strukturene og kulturene i skolen vil uten tvil gi en mer sub- stansiell og skikkelig innføring i yrket. Å kunne undervise i lærerutdanningene ville i tillegg til å styrke innholdet i lærerutdanningen også kunne tilføre en karrièrevei til læreryrket. Lærerutdan- ningene ville med et styrket bånd til praksis fått styrket sin legitimitet, og utdanningsløpet ville fått en styrket indre og reell sammenheng. Med sentral lønnsdannelse som bærebjelke og noen lokale tillegg på toppen, ville en ved lærerut- danningene oppleve et helt annet påtrykk av erfarne pedagoger på søkerlistene.

«Lokal lønnsdannelse hindrer rekruttering.»

41 | UTDANNING nr. 11/6. juni 2017