Utdanning nr. 13 - 2016

Friminutt

Petit

Tilbakeblikk

For 50 år siden Folkeskolelærerne forent

Lille Jenny

Sammenslutningen av Norsk Lærerlag og Norges Lærerin- neforbund ble offisielt stadfestet ved et konstituerende møte i Oslo 9. juli. Også Nor- ges Skolelederlag og Norsk Øvingslærerlag gikk over i den nye Norsk Lærerlag. Det er grunn til å glede seg over dette sam- lingsverk. Man har følt stadig sterkere at den skillelinje som daterer seg tilbake til 1911, da Norges Lærerin- neforbund ble dannet, ikke lenger hadde noen berettigelse. For 25 år siden Lærerhøgskolene må følge opp – Både stortings- meldinga om høyere utdanning og Kirke- og undervisningskomite- ens merknader bør bli obligatorisk lesning for lærerhøyskolene. Her gis signaler om hvordan skolene skal arbeide og organisere virk- somheten for å lage en skikkelig og god lærer- utdanning. Det mener Atle Bjørn Mæhle, leder av seksjon for lærerutdanning i Norsk Lærerlag på bakgrunn av at lærerutdanninga skal bli 4-årig. Den Høgre Skolen nr. 13/1966

Ole Foss skribent og lærer ARKIVFOTO PRIVAT

Oi, det der var jammen et stort flagg! Sikkert hundre meter, kanskje! Jenny la hodet bakover og kjente kanten av den nye, rosa skolesekken sin i nakken. Elsa-skolesekk. Helt ny! Den hadde stått og lyst på rommet, nesten av seg sjøl i natt. Det hadde vært litt skummelt, for noe bråkte og rumlet ute og oppe i den store himmelen, og noe hadde rumlet og bråkt i magen også. Torden og lyn ute, grue seg inni magen. I dag var det nesten sol, og han mannen de kalte for rektor stod med slips på seg og masse papir i hånda og smilte til alle. Smilemann! Bra! Jenny kunne tegne smilefjes, hun også, men ellers likte hun ikke å tegne så mye. – Hei, sa rektorsmilemannen, og så kikket han på alle, så han måtte nok ha store øyne for å se så masse. Tre lærere stod også ved siden av, og det var to Jenny hadde hilst på før sommeren. Ei med morsomt hår hit og dit, og en mann med ring i øret sitt. Og nå var det ei som var ny. Jenny kjente at det rumlet litt i magen igjen, og mamma sin hånd var god å holde i. Kjente ikke så mange, Jenny. Bare han Leo, men han stod med ny caps med propell på og tullet med to gutter. Og så lo de så mamma- ene og pappaene hysjet på dem.

ILL.FOTO STEINARMYHR/SAMFOTO

barn som kanskje ikke skulle begynne på skolen, for de hadde ikke sekker. Rektoren sa mange, mange navn. Leo sitt også, og da gikk han med forte skritt og mistet capsen slik at alle måtte flire, og han flirte sjøl også og hil- ste på rektorsmilemannen. Ei jente med lys kjole og slik Elsa-sekk som Jenny ville ikke gå fram. Så hun måtte gå sammen med mammaen fram til rektorsmilemannen, og mammaen måtte stå sammen med de små barna og Tuva som gråt under det store flagget, og da begynte himmelen å gråte også. Veldig mye. Da begynte mammaene og pappaene å bli redde for mobilene sine, og de tre som var lærere, smilte ikke så mye lenger, mens den lille hunden ei lilla dame hadde på armen, begynte å bjeffe. Da sa han rektormannen som ikke smilte mer at de måtte inn i gymsalen, og da sa det bom og alle sprang inn fordi det blinket på himmelen, og Jenny sin mamma kommed hånda si igjen. Inne fikk rektorsmilemannen med det våte fje- set ropestemme igjen, og han prøvde å si de rare navnene. Da fikk fargedamene smil i fjesene sine og sa navnene slik de skulle være. Mens alle kom med mobiltelefonene, for nå stod det som skulle være A og det som skulle være B på forskjellige lag, og mamma til Tuva fikk være med når alle tok bilder av A. Og rektorsmilemannen spurte om de lurte på noe. – Når er det mat? spurte Leo. Propellen snurret litt rundt. Nå var skolen begynt.

«– Hei, sa rektorsmilemannen, og så kikket han på alle.»

Mamma måtte ha opp mobilen sin, og alle mammaene og pappaene stod med mobilene sine, og det var to mammaer fra et annet land som hadde pakket seg inn med mye farger og flere små

Norsk Skoleblad nr. 23/1991

36 | UTDANNING nr. 13/19. august 2016