Utdanning nr. 13 / 2019

Innspill

Samrøret mellom evidensbevegelsen og poli

Standardisert og representativ kunnskap kan være nyttig for mange formål, men innsikt går tapt når andre typer kunnskap utelukkes.

Harriet Bjerrum Nielsen Professor emerita Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Univer- sitetet i Oslo

Mathilde Tybring-Gjedde tar i et debattinnlegg 10. oktober på Utdanningsnytt.no til orde for at skolen trenger «evidensbasert forskning». Utsag- net er litt rart ettersom all forskning, for å være noe annet enn subjektive meningsytringer, må basere seg på en eller annen form for evidens eller dokumentasjon. Dermed sier Tybring-Gjedde egentlig ikke annet enn at skolen trenger å bli for- sket på, og det kan man jo vanskelig være uenig i. Men leser man videre, forstår man at Tybring- Gjedde ikke tenker på forskning generelt, men på en ganske bestemt type forskning, nemlig den som baserer seg på standardiserte mål og kvan- titative metoder. Standardisert og representativ kunnskap kan være nyttig for mange formål, men innsikt med relevans for forskningsba- sert politikk og praksis går tapt når andre typer kunnskap utelukkes. Det kan skolen tape på. Mitt ærend her er ikke å harselere over Tybring- Gjeddes upresise språkbruk, men å peke på det bakenforliggende problem som kommer til syne i hennes måte å ordlegge seg på. Problemet er at forskere fra en bestemt forskningstradisjon har klart å overbevise mange politikere om at deres metode er den eneste som er vitenskapelig, mens alle andre måter å skaffe til veie kunnskap på dermed ikke er det. Videoenmed pedagogikkfor- skerThomas Nordahl som foreleste for skoleledere i Hedmark kommune, og som var startskuddet for den aktuelle debatten, er et grelt eksempel i så måte. Her ser man hvordan Nordahl først, uten å argumentere for det, universaliserer sin egen forskningsmetode som den eneste gyldige vitenskapelige metode og dernest, fortsatt uten å argumentere for det, kategoriserer alle som job- ber med andre metoder som uvitenskapelige og ute på ideologiske korstog. Nordahls retorikk er gjenkjennelig fra visse religiøse bevegelser, men den hører ikke hjemme i en akademisk og viten- skapelig sammenheng hvor metodepluralisme og kritisk diskusjon av fordeler og ulemper ved ulike metoder er viktige kjennetegn.

som sådan, stammer fra det medisinske fagfeltet hvor den ble kjent under navnet «evidensba- sert medisin», og den omtaler også ofte seg selv som «evidensbevegelsen», derav forvirringen omkring evidensbegrepet. Forskningstradisjo- nen ble opprinnelig utviklet for å teste effekten av legemidler og er senere tatt i bruk i andre deler av medisinen og også eksportert til deler av den pedagogiske forskning. Evidensbevegelsen har høy tillit til standardiserbare forskningsdesign og resultater fra store databaser, nærmest uav- hengig av hvilket spørsmål som skal besvares. Statistiske effektstudier med metaanalyser av veldefinerte, målbare forhold er normgivende gullstandard, mens eksperterfaring befinner seg på bunnen av rangstigen. Kvalitative studier eller andre former for systematisert erfaringsba- sert kunnskap inngår ikke i evidenshierarkiet i det hele tatt. Utvalgte metodologiske normer får altså her forkjørsrett for hva som blir ansett som evidensbasert praksis, mens evidens fra kvali- tative studier og andre kunnskapskilder taper status og synlighet. I artikkelen «Kunnskap for politikk og praksis?» i Tidsskrift for samfunnsforskning nr. 3/2019 pre- senterer professor i allmennmedisin Kirsti Malte- rud og jeg en analyse av hva som skjer når denne medisinske modellen overføres kritikkløst på det pedagogiske området. Vårt eksempel er Stol- tenberg-utvalgets rapport omkjønnsforskjeller i skoleprestasjoner, somnettopp også tar evidens- bevegelsens hierarki som selvsagt premiss (NOU 2019: 3 Nye sjanser – bedre læring, Kjønnsfor- skjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp). Vi avviser ikke at standardiserbar kunnskap kan gi nyttig viten på begrensede områder, selv omden nok oppleves sommer nyttig for skolebyråkrater og skolepolitikere enn for de lærere som faktisk skal utføre jobben i landets mange klasserom. Vi argumenterer for at de mest relevante svarene på hva som er gode vilkår for elevers læring, neppe kan utledes fra toppen av evidenspyramiden. Vi stiller spørsmål ved om det er mulig å isolere effekten av komplekse og dynamiske tiltak som pedagogiske intervensjoner ved for eksempel å

ARKIVFOTO LENAOPSETH

«Nordahls retorikk er gjenkjennelig fra visse religiøse bevegelser, men den hører ikke hjemme i en akademisk og vitenskapelig sammenheng.»

Den metoden som for Tybring-Gjedde og mange andre politikere har blitt identiskmed forskning

46 | UTDANNING nr. 13/15. november 2019