Utdanning nr 18 - 2014

Aftenposten, én av Larssens arbeidsgivere, har i årtier misjonert for riksmålet. De har bevisst kjørt sin egen språklinje, også om den har vært på tvers av eller i opposisjon til gjeldende lov eller norm. Det er i dette miljøet Larssen har trådt sine barne- sko, og det er dette miljøet som har født den ene skribenten etter den andre, og slik har de befolka den riksmålske språktradisjonen og spredt sine apostler utover hele Medie-Norge. Regjeringa skreiv i stortingsmelding nr. 48, Kul- turpolitikk mot 2014, at «Språk er eit komplekst og nyansert instrument for kommunikasjon av tankar og kjensler, men det er òg eit kulturpro- dukt, skapt og utvikla gjennom fleire tusen år; det er med på å gje ulike folkeslag kulturell identitet. […] Språket kan liknast med eit blodomløp i kul- tur- og samfunnslivet. Språk og kultur vert ofte uttalt i same andedrag. Vår kultur er langt på veg ein språkkultur.» Som norsklærer i videregående skole er en av mine viktigste kamper kampen for det norske språket og den norske kulturen. Jeg skal være en av dem som hjelper til å formidle den og hjelpe til med å pumpe språket rundt i de norske elevers blodomløp – det norske språket. Noen vil tro at det å forsvare nynorsken, er det desidert vanskeligste for en norsklærer. Det er selvsagt riktig, men i de seinere åra dreier kampen seg mer og mer om å få stansa snikinnføringa av riksmålet (eller sagt med en eufemisme, moderat bokmål). Det er her Larssen og Språkrådet smel- ter sammen med Riksmålsforbundet og det øvrige Medie- og Forlags-Norge i det som er en språklig ensretting – en bevegelse mot et nytt riksmål. På Riksmålsforbundets hjemmeside raljeres det over norske former som hunkjønn, a-endinger eller diftonger, og de mener at å skrive «Kvinna blei oppfordra til sjøl å legge alle korta på bordet med omsyn til hva hun dreiv med heime i fritida si», grenser til språklig galskap. Det samme gjør Larssen i sitt innlegg: Du er ikke fra dalom. Du bor ikke i gamme. Du har ingen fetter på Vinstra. Du er en vanlig, halvforvirret, kvarturban kulturelsker, som drikker rødvin fire ganger i uken og leser Nesbø i skjul. Vær stolt

av det. Ikke la romantikerne fortelle deg at du ikke er bra nok, fordi du skriver «skrev» og ikke «skreiv», fordi du sier «tingene» og ikke «tinga». Ikke la dem tyne deg. Legger du merke til omslaget, raljeringa og den nedlatende tona overfor alle dem som ikke har opphav i hovedstaden? Omkring oss pågår det en usedvanlig viktig kulturkamp, en språkkamp, en kamp om vi skal bevare det norske eller om vi skal la noen dytte på oss det danske språket. På en eller annen måte har riksmålsfolket klart å sette dette i et system. Riksmålstilhengerne er plassert der hvor språkavgjørelsene tas; på toppen av enhver organisasjon innafor aviser, mediehus, språkråd og så videre. Det triste er at vi som kjemper mot denne utviklinga, er svært få. Det riksmålsforkjemperne gjør, er å ta bort a-verba fra bokmål. Vi skal ikke skrive kasta eller hoppa. Vi skal heller ikke skrive a-ending i bestemt form flertall i intetkjønnsord som husa, barna og trea. Diftonger vil de ikke se, skreiv, dreiv eller heiv. Den aller viktigste språkkampen står om hunkjønnet kontra riksmålets felleskjønn. Leser du i nye lærebøker som benyttes i videregå- ende skole, er hunkjønnet radert bort – til og med i bøkene i norskfaget er det fraværende. Du skal verken lese eller ha lov til å skrive novella, pæra, boka, hytta. I alle norske aviser og andre trykte publikasjoner, er dette den rådende normen: ingen hunkjønn, ingen a-verb, ingen diftonger og et flatt og livløst intetkjønn. Riktignok finner vi noen a-endin- ger i Dagbladet, og hunkjønnets siste bastion er Stavanger Aftenblad. Selv ikke på Språkrådets sider, de som etter eget utsagn skal representere «hele»språket, har jeg funnet noen av ovenfor nevnte former – for også der dominerer riksmålet. Vi må bli flere , for kampen pågår nå, over alt. Vi trenger en til å fronte kampen: Finn Erik Vinje, kom fram!

raljerer han over alle dem som ikke tenker som ham og hans likesinna.

Han skriver: «Du skal ikke være flau for at du 500 år etter at dansketiden begynte, 200 år etter at den tok slutt, gir faen med fett på i hele greia. At du for lengst har skjønt at et språk er en levende organisme, påvirkelig og foranderlig, og at det å beklage dets bakgrunn er like lat- terlig som å skamme seg over en tante du aldri har møtt. Ja vel, det var suspekte individer som smidde det om til et førsteklasses verktøy: Det var drankeren Ibsen, horebukken Bjørnson, katolikken Undset og nazisten Knut. Det var Bjørneboe og Haff og Jacobsen og Hjorth. Det var Fønhus og Klatremus og Donald og Duck. Det ble til det språket du bruker i dag. En horunge; infisert fra utlandet, med sine melodiøse en- endelser og skarpe klang.» Larssens prosjekt er å hegne om det danske språ- ket. Målet er å bevare riksmålet, og bakgrunnen for angrepet er opplagt; han gremmes over hun- kjønn, a-endinger, diftonger og den store dialekt- floraen. Derfor åpner han sitt innlegg med: «Du skal være stolt av språket ditt, selv om du skriver bokmål. Du skal våge å ta ordet i forsamlinger, selv om du ikke har en interessant dialekt. Du skal ikke stå med luen i hånden, nederst ved bordet, fordi du ikke elsker diftonger, kløyvd infinitiv eller sier «Simit, sjå ka du’ruku svæka meg ta dusis»». Den enorme fascinasjonen som han og mediene har for det danske språkopphavet, har alltid for- undra meg. Jeg kan finne tusenvis av eksempler på at grunnen til at folk har lagt sin elsk på bok- målet, er uvitenhet, men den begrunnelsen kan ikke brukes på Larssen – kultur- og språkopplyst som han er. Det handler i stedet om kontroll, om klasseskille og det å vise at noen er bedre enn andre. Språkkampen står altså på stedet hvil – det er embetsstatens mål mot landets (folkets) mål. Larssen skriver: Dine forfedre var embetsmenn fra Vejle, offiserer med røtter i den danske marine, handelsreisende fra Fredrikstad og gud forby, prester, med utdannelse fra helvetespølen sjøl: København.

Se tilsvar fra Språkrådet på side 43.

37 | UTDANNING nr. 18/31. oktober 2014