Utdanning nr. 18 - 2016

Grå og Brun er to ursauer som Kjell Erik Killi-Olsen har fått lånt av naboen. De er kjælne mot matfar, men prøver å stange fotografen.

Sandbu gård er fredet og blir beskrevet som en av de aller best bevarte mid- delaldergårdene i Norge. Den nye eieren lover at han skal ta godt vare på sitt nye hjem.

«Jeg har så mye jeg skulle ha gjort. Jeg har lyst til å bli 110 år.»

I Store norske leksikon står det: «Killi Olsens tid på Manhattan falt sammen med den korte kunstneriske høykonjunkturen for bydelen East Village, der han både bodde og stilte ut. Nordman- nen ble snart et navn i det unge kunstnermiljøet, som forløste et oppkomme av kreativ energi og la grunnlag for en egen galleriscene.» I tillegg til å være maler, tegner og grafiker er han også skulptør. Ett av hovedverkene hans er den skulpturelle installasjonen «Salamandernat- ten», laget til São Paulo-biennalen 1989. De 72 mørkt patinerte og langlemmede polyesterfigu- rene, over tre meter høye, er gruppert tett i tett som en døende urskog. Installasjonen befinner seg i dag i Trondheim. Stadig flere av kunstverkene har ankommet Trondheim. – For morsarven min kjøpte jeg tilbake flere samlinger av egne verker. Det tror jeg hun hadde likt. Disse skal jeg nå gi til Trondheim, sier man- nen som er født og oppvokst i trønderhovedstaden. Tårer over Dovre Kjell Erik har fått påvist altfor mye jern i blodet. Derfor må han hver uke dra nordover til Trond- heim for å tappe blod. – Sist satt jeg nede ved kapellet og kjente at det var her jeg ville være. Da jeg kjørte over Dovre, kom tårene. Selv om det er fint å komme til Trond- heim og utpakkingen av kunsten min, vil jeg til- bake hit. Kunsthistoriker og konservator ved Trondheim Kunstmuseum, Cathrine Hovdahl Vik, bistår Killi- Olsen og katalogiserer samlingen. Hun beskriver kunstneren som ærlig og rå. – Han behandler flere tabubelagte emner, og kunsten hans er veldig sår. Samlingen strekker seg

helt tilbake til 1970-tallet frem til i dag. En helt unik samling, har hun sagt til NRK. – Flott at Cathrine kan bistå. Jeg har vært med på å pakke opp og forundres over ting jeg har skapt. Av og til kjenner jeg på følelsene jeg hadde da jeg skapte akkurat det og det kunstverket, sier kunstneren. Han er nå på jakt etter en egnet tomt eller bygg som kan romme samlingen. Et samtalesenter – Ja, jeg skal gi alt til Trondheim, men jeg ønsker noe mer enn et galleri. Så mange kunstnere får ikke vist seg frem. Jeg vil synliggjøre dem, gi dem en arena. Et sted der jeg og andre kan kommuni- sere med unge mennesker. Kanskje jeg skal arran- gere vorspiel med lapskaus og øl for studenter fra NTNU? Kjell Erik Killi Olsen har et stort nettverk. Det har han tenkt å bruke når det gjelder det plan- lagte sentret. Han ønsker at kunst skal bli viktig for langt flere. – Det skal være plass til flere enn meg. Gjerne kunstnere som provoserer. En må tørre litt og ville mye. Dagen har mørknet i kveld. Kunstneren kok- kelerer. Tenner tykke kubbelys, henter frem dek- ketøy og nyinnkjøpte linservietter. – Min mor sa at man alltid skulle dekke med tøyservietter. Og det blir det. Når han kommer ned til Frankrike skal han la seg hypnotisere. Han vil kvitte seg med å ta en røyk eller fem om kvelden. – Jeg har så mye jeg skulle ha gjort. Jeg har lyst til å bli 110 år. Skal jeg bli det, bør jeg stumpe røy- ken helt, sier han og tenner en sigarett.

Spørsmålet jeg gjerne ville blitt stilt Kunstneren har tenkt seg litt om, og Utdan- ning ringer opp: – Du, jeg kommer ikke på noe jeg, og nå er jeg på butikken og skal kjøpe stålull. Det har kommet inn mus, skjønner du. De er veldig søte og jeg har ikke drept dem. Men nå trenger jeg å tette hullene med stålull så de ikke kommer inn. Jeg kommer ikke på noen flere spørsmål, jeg.

31 | UTDANNING nr. 18/28. oktober 2016