Utdanning nr 19 - 2014

erveisvurderingen

i lesing, grammatikk og ordforråd, men kan kun si noe om lærerens pedagogiske kompetanse i distriktskolene, hvor læreren har vært klassens engelsklærer kontinuerlig i de tre årene fra 5. til 8. trinn. Hvis prøvene ble gjennomført på 9. trinn i hele landet, kunne resultatene brukes både til å se elevens framgang, og synliggjøre de lærerne som leder klasser som ikke har hatt framgang. På denne måten kunne skoleledere granske begrun- nelsene for dårlig framgang og veilede lærere om nødvendig. Det er denne «pekefingeren» jeg tror er årsaken til at nasjonale prøver i engelsk ikke blir gjennomført på 9. trinn med det første. Jeg synes at den nye muligheten for sammenlig- ning er en interessant utvikling. På den ene siden åpnes det for synliggjøring av elevens utvikling, men uten å gjøre det enkelt å si noe om lærerens pedagogiske virkning, med mindre eleven har hatt samme lærer på barneskolen de siste tre årene (jf. Marsdals kommentar om distriktskolene). Resultatene blir imidlertid kjent hvis eleven går i ungdomsskolen. Hvor aktuelt er det for en barneskolerektor å analysere resultater som skalerer framgang over tid, med tanke på å finne ut om noen lærere tren- ger hjelp? Eller trenger å sies opp? Det gjenstår å se hvordan disse resultatene brukes. Og det gjenstår å se om nasjonale prøver i engelsk blir introdu- sert på 9. trinn, slik det har blitt gjort i regning og lesing. Da kunne vi virkelig sett hvilke lærere som har hatt mest framgang i klassene sine når det gjel- der leseforståelse og grammatikk. Tenk hvordan vi kunne bruke de virkelige gode lærerne, la de være modeller for andre lærere, diskutere i kol- legiet og løfte hele personalet! Likevel, da hadde kanskje «kunnskapsbløffen» (Marsdal, 2011) vært enda mer utbredt, med flere som fristes til å hjelpe elevene sine med forbere- delser på forhånd, øving med mer. Fristet, fordi jobbene deres står på spill. I dag er læreren beskyttet fra offentliggjøring av resultater som kan føres direkte til dem. Kanskje vi går mot nye tider? Jeg har vokst opp i England. Jeg tok min første kartleggingsprøve som fireåring. Da jeg var ti år, tok jeg 11-Plus, eksamen som skulle avgjøre hvil- ken «secondary school» (11-16 år) jeg kom inn

på. Hvordan dette gikk, var avgjørende for mitt liv. Jeg husker godt hvor stresset lærerne og foreldrene mine var over denne eksamen. Vi ble forberedt ved å øve på mange forskjellige oppgaver. Resul- tatene ble offentliggjort, både skole-vis, klassevis og elev-vis. Min oppvekst ble styrt av tallfestete resultatmål. Selv om akkurat denne eksamenen er borte nå, finnes det SAT-tester hvert år i Eng- land. Tallfestet resultatmåling styrer fortsatt det angloamerikanske utdanningssystemet. Er disse landene Norges rollemodeller? 11-Plus-eksamen og nasjonale prøver i engelsk har noe til felles: ingen er /var brukt som under- veisvurderingsredskap. Mens 11-pluss eksamen var en ærlig, brutal prøve som nivådelte elev- ene og satte dem i grunnskoler ut fra akademisk kompetanse, inngår nasjonale prøver i et nasjo- nal kvalitetsvurderingssystem (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (Nifu), rapport 4/2013). Selv om jeg er enig i rapportens konklusjon når det gjelder regning og lesing, tror jeg ikke at det samme kan sies om engelsk. Jeg mener at nasjo- nale prøver i engelsk ikke er samordnet med lære- rens elevvurdering, og dermed mister pålitelighet som ledd i statens nasjonale kvalitetsvurdering. «Kunnskapsløftet som læreplan og utdannings- reform samordnes ved at lærernes elevvurdering inngår i statens nasjonale kvalitetsvurderingssys- tem.» (Dale, 2010, s. 19). Med andre ord, nasjonale prøver i engelsk i dagens form, med vurdering på 5. og 8. trinn, bru- kes ikke av lærerne som et summativt undervei- svurderingsredskap, og resultatene blir til et tall, en mestringsnivå, med lite mening. En introduksjon av nasjonal prøve i engelsk på 9. trinn, slik som lesing i dag, nemlig den samme prøven året etter, ville gjøre det mulig å måle elevens framgang. Det ville synliggjøre de elev- ene som har minst framgang og gi større mulighet for underveisvurdering. Det ville også synlig- gjøre lærerens pedagogiske kompetanse og gi oss muligheten til å se hvilke lærere som hadde størst framgang i elevgruppen, og årsakene til denne framgangen. Nasjonal prøve i engelsk på 9. trinn ville styrke engelskfagets didaktikk i ungdomsskolen.

Litteratur: Dale, E. L. : Kunnskapsløftet. På vei mot et felles ansvar? (s. 15-19), Universitetsforlaget (2010). Gundem, B. B : Europeisk didaktikk. Tenkning og Viten. Universitetsforlaget (2011). Marsdal, M. : Kunnskapsbløffen (s. 40-41) (2011). Seland, I.; Vibe N., Hovdhaugen, E. : Rapport 4/2013. Nifu. Oppdragsgiver Utdanningsdirekto- ratet (2013). Utdanningsdirektoratet / www.udir.no : Om nasjo- nale prøver. Utdanningsdirektoratet . Lærebrosjyre. Hvordan bruker nasjonale prøver som redskap for læring? (2014).

41 | UTDANNING nr. 19/14. november 2014