Utdanning nr 20-2013

Reportasje

Mosjøen, fra en slektning. 24 år gamle Malin Sandvik Wilks kommer fra time. Hun er vokst opp i en reindriftsfamilie i Snåsa kommune, men heller ikke hennes far likte at hun snakka samisk hjemme. Samisk lærte hun på sameskolen i Snåsa. I høst starta hun her for andre gang, nå som nyutdanna lærer. – Snåsa virker som et sted folk flytter fra seint i tenåra og så eventuelt kommer tilbake til når de er godt etablert. Hvorfor kom du hjem så raskt? – Jeg kom for å slippe å være annerledes. Svært mange trøndere veit ikke at både Nord- og Sør- Trøndelag har en samisk befolkning. I Trondheim må jeg alltid forklare og svare på spørsmål som «Hæ? Er du same? Du er jo ikke nordfra? Du har jo lyst hår», og mere til av samme slaget. Det blir ganske slitsomt. Men å holde skjult at jeg er same er heller ingen god løsning. Derfor er det godt å komme hjem og hit til den samiske skolen, hvor alt samisk er det normale og sjølsagte. Det hjelper meg også til å holde på det samiske språket, det bruker jeg jo aldri når jeg ikke er i dette miljøet, sier hun. Reindrift og kjøkkenbord – Nå står det på min generasjon å sikre språket, supplerer Anita Dun‡ell Aagård. Hun er lærer i samisk ved den samiske barneskolen og ved ungdomstrinnet ved Snåsa skole, der elevene fra sameskolen begynner når de er ferdige med bar- neskolen. Aagård gir også ut sørsamiske lærebøker. Den siste var ei sangbok. - Vår generasjon kan ikke lene oss til språk- kunnskapene til den forrige generasjonen, vi må gjøre det sjøl, sier hun. - Kan det sørsamiske språket overleve hvis språket bare har reindrifta å virke i? - Reindrifta og kjøkkenbordet, korrigerer Aagård. - Vi er mange som ikke vokste opp med sørsa- misk som aktivt førstespråk, men med et norsk fullt av samiske ord og uttrykk, forteller hun. Dette har hun bygd ut med skole- og universitetsstudier i sørsamisk. Nå snakker hun samisk i dagligtale med elever og egne barn. - Vi skal bruke språket, vi skal utvikle språket og vi skal klare å bevare det, sier Anita Dun‡eld Aagård bestemt. Viljen og innsatsen hos både hos barn og ansatte ved Sameskolen for å verne og utvikle den sørsa- miske kulturen er imponerende, tenker jeg mens jeg seinere står i lia og ser ned på både skolen og Snåsavatnet i falmende høstfarger. Likevel er det vanskelig å ikke spørre seg om ei gruppe betaler en høy pris for denne kulturinnsatsen, nemlig barna som bor på internatet. I ‡ernsynsprogram- met «Den stille kampen» kaller Per Fugelli, som var lege i Porsanger i Finnmark på 1970-tallet,

Joel er yngst og Inga er eldst på internatet, og de tar godt vare på hverandre.

internatene for samiske barn for barnemishandling. I programmet blir sko- leinternatene samiske barn blei sendt til på 1960- og 1970-tallet, framstilt som tiltak i fornorskningen. I Snåsa er barna på internat for å være samer. De tre ungene som tok i mot meg der kvelden før, vedgikk hjemlengsel. Samtidig var de opptatt av å være den de var, og mente at det derfor var godt å være sammen med andre som var like. Det virka som om de aksepterte internatli- vet og så fordeler med det. De tre fortalte også om aktiviteter de tok del i hos foreninger i bygda, og om venner utafor internatet. Samtidig demonstrerte de et sterkt samhold seg imellom. Når vesle Joel Eira Åhren på sju år titter inn på rommet til tiendeklassingen Inga, blir han tatt imot med stor klem og får krabbe inn i armkroken hennes, sjøl om hun har venninne på besøk. De tre internatbarna avslutter kvelden med å sitte tett sammen i sofaen og se på Hotel Cæsar. Den ‡erde internatboeren er hos ei venninne denne kvelden. Kvier seg for internat De fire som bor der i år, har svært god plass. Både skolen og internatet kunne tatt imot det mangedobbelte og har gjort det tidligere. Men foreldre kvier seg åpenbart mer enn før for å sende barna fra seg. Dessuten gjør mulighetene til å få ‡ernundervisning i samisk valget lettere. Lærerne ved Sameskolen i Snåsa har mange Skype-elever. Det er åpenbart vanskelig å være et kraftsenter for en kultur når elevtallet går ned. - Det sørsamiske samfunnet må forstå verdien av en skole som denne og støtte opp om den, sier rektor Susanna Nilsson Walkepää. - Samtidig aner vi nå resultat av språkarbeidet vi har drevet. Barn får nå mer stimulering i samisk flere steder enn bare på skolen. Den samiske bar- nehagen her i første etasje er gull verdt. Der har vi en språkpedagog som bare snakker samisk med barna. Så nå får vi våre elever med samisk som førstespråk derfra, sier Walkepää. Mottrekket mot lave elevtall er å arrangere kulturuker fire ganger i året. Da kommer skolebarn fra land og strand, i det siste er deltakeren fra Stock- holm den som har reist lengst. Temaet for den førstkommende kulturuka er samiske mattradisjoner. Men trass ambisiøs planlegging er alle samstemte om at det viktigste med disse ukene er å komme sammen og være mange. Mange og like, en majoritet, ikke noen minoritet. Aller best, er alle enige om, er å leike rein og reingjerde med stor reinflokk og mange eiere!

– Det er opp til min gene- rasjon å redde det sørsa- miske språket, konstaterer lærer Anita Aagård.

24 | UTDANNING nr. 20/29. november 2013

Ut_22-24.indd 24

21.11.13 14.42