Utdanning nr 20-2013

Portrettet

< Mitt i ei travel forbere- delsestid arrangerte Trine Lise Olsen demonstrasjon mot Russlands homofili-

lover og Sotsji-OL. FOTO HÅLOGALANDTEATER

«At de er verdifulle, det er noe ungdommene må lære. O

skulle vise dem. Men når livet er blitt som det skal, er ikke dette viktig lenger.

nettsted som heter «Trine Lise Œe Lapp». – Jeg leste kapittelet om samisk i rammeplan for barnehager. Hjemmefra hadde jeg inntrykket av at samisk mest handla om eiendomsrett og areal. Rammeplanen framstilte det samiske som noe spennende, flott og morsomt. Det fikk meg til å gå inn i noe jeg hadde hatt mistanke om, og jo da: Min biologiske bestefar var same, med slekt inn i de store samefamiliene i Kautokeino og gamle svenske sameslekter, sier hun. Dermed tok det, ifølge Olsen sjøl, helt av. – Jeg var same noe så voldsomt på høgskolen, med innfall og agering. Samtidig fikk jeg arve ei kofte etter min fosterbestemor. Med den på er jeg alltid fin. Uansett hva som måtte tynge meg og uansett hvor lite vel jeg føler meg, så er jeg fin når jeg har på meg kofta, sier hun, nesten høytidelig. Nå var også grunnlaget lagt for den sure samen Anne Berit Balto. Men hun kom ikke frammed en gang. Trine Lise Olsen hadde begynt å ane at det gikk an å leve et liv uten å være skuespiller, flytta til Tromsø og arbeida i barnehage. Da utlyste NRK konkurransen «Den norske humoren» i 2009. Norges morsomste skulle kåres. Trine Lise Olsen meldte seg på, og entra konkur- ransen med nettopp sure Balto. Så vant hun! – Alt med den sure samen visste hun sin styrke, nemlig en stor kjærlighet til alle de figurene hun skaper, sa skuespiller Helen Vikstvedt, en av de tre dommerne, da Utdanning tok kontakt i tilknytning til intervjuet. – Kjærligheten gjør at kan hun tillate seg å bli ganske drøy i framstillinga av figurene. Trine Lise

har sterke skuespillerkvaliteter og kan spille ulike roller, i motsetning til mange stand-up-komikere, som egentlig bare framstiller seg sjøl. Dessuten er det alltid moro når kvinner slår igjennom med humor. Å være pen og søt er jo ikke morsomt, så kvinnelige komikere må bryte seg gjennom for- ventninger om å være det, sier Vikstvedt. – Og så var det rørende å se den stolte foster- mora i salen under finalen, og kjærligheten mel- lom de to, legger hun til. – Å vinne var sparket bak som jeg trengte, sier Trine Lise Olsen, som har levd av humor siden. Det første var premien, et eget humorprogram i NRK. Det lagde hun fra hjembygda, Indre Bille- ™ord. – Rektoren på skolen, med sin Montesami-pedago- gikk, samiske verdier og offentlige støtteordninger i for- ening, var det jeg likte best! – Det var den rolla som var viktigst for meg også. Da fikk jeg vise fram skolen min, der jeg gikk fra jeg var ni år. Nå er den trua av nedlegging. Men man kan ikke sende små seksåringer fram og til- bake til Lakselv hver dag, sier førskolelæreren med faglig autoritet. – Hvordan får du til å lage alle de ulike personene dine? – Husk at jeg har øvd meg fra jeg var liten! Jeg er ikke så veldig flink til å parodiere folk, men jeg merker meg mennesker og snapper opp ting i væremåten som jeg kan bruke. En av Hålogaland Teaters veteraner, skuespiller Kristian Figenschow, kommer inn i kantina som vi har hatt for oss sjøl. Vi forklarer at vi holder på med et intervju.

At det er blitt som det skal, syns blant anna med at det på «Gulesider.no» står «skuespiller» mel- lom Trine Lise Olsens navn og hennes adresse i Tromsø. – Jeg har vært skuespiller bestandig. Jeg spilte og agerte over alt, jeg snakka og masa om å bli skuespiller hele tida, trass i at venninna mi på videregående skole i Lakselv sa det ikke gikk å bli skuespiller når du kom fra Finnmark. Likevel dro jeg til Oslo og prøvde å komme inn her og der. Jeg fikk en rolle i Judas-serien på TV Norge, men så blei ikke det innslaget sendt. Jeg fikk oppga- ver bak kameraet og trodde jeg skulle bli oppdaga hele tida. Å bare starte for meg sjøl, bare gjøre det, det hadde jeg ikke sjøltillit til. Vennene mine var bekymra for at jeg levde i et slags «la-la-land», en drømmeverden, smiler hun, og fortsetter: – Han jeg bodde sammen med på den tida, spurte hva jeg ville gjøre hvis jeg ikke blei skue- spiller, og svaret var klart: Jeg ville jobbe med barn. Dermed søkte han meg inn på førskolelæ- rerutdanninga på Høgskolen i Oslo. Jeg kom inn, jeg begynte, og jeg elska det. Alt elska jeg, hvert eneste fag. Og jeg fikk det til! Jeg hadde alltid trodd at jeg var skolesvak, det var en del av skammen min. Nå fikk jeg gode karakterer, sjøl om de rett nok gikk litt ned da jeg kom med i skolerevyen, forteller hun.

Det skjedde én ting til under førskolelærerutdan- ninga. Resultatet av det er blant anna et crazy-

30 | UTDANNING nr. 20/29. november 2013

Ut_28-31.indd 30

21.11.13 14.47