Utdanning nr 20-2013

Fra forbundet

Utdanningsforbundet Terje Skyvulstad | 1. nestleder

FOTO STIGBRUSEGARD

Fleksibilitet for å kutte?

«Det blir vanskelige forhandlinger.»

Spørsmålet har blitt påtrengende etter at vi har lest KS’ pro- blemforståelse knyttet til arbeidstidsavtalen i skoleverket forut for forhandlingene som startet 20. november. KS er inspirert av resultatet som ble oppnådd da den danske regjeringen slo danske lærere knockout gjennom lockout og regjeringsdiktat. Den danske regjeringens retoriske begrunnelser for å erne de danske lærernes arbeidstidsavtale er nøyaktig de samme som nå brukes av KS. Begge parter påstår at avtalene er for lite fleksible og rigide. De har også til felles at de ikke vil konkretisere i hvilke tilfeller dette gjelder. I stedet serverer de luftige uttalelser om at skolen må endre seg med tiden og at det er store forskjeller på store og små skoler eller på skoler i ulike geografiske omgivelser. Resultatet av den økte fleksibiliteten i den danske skolen er at lærerne har fått en økning i undervisningstiden på over 15 prosent. Den økonomiske kompensasjonen for dette er minimal. Resultatet tilsvarer norske læreres erfaring med hvordan større fleksibilitet i avtalebestemmelsene om arbeidstid blir brukt av mange arbeidsgivere. For å sprite opp argumentasjonen serveres offentligheten også direkte feil om hva som er gjeldende avtale i norsk skole. Det påstås blant annet at Utdanningsforbundet har vetorett mot lokalt inngåtte avtaler om arbeidstid. Bestemmelsen om at den sentrale avtalen skulle gjelde dersom man ikke kom til enighet lokalt, forsvant i 2006. Etter den tid har det vært normal tvisteløsning ved uenighet om lokal avtale med nemnd og nøytral oppmann. Sannheten er imidlertid at det ikke har vært behov for noen opp- mann fordi man ikke har registrert noen tvister om lokal avtale. En annen påstand er at avtalen fastsetter detaljerte rammer for tid til undervisning og forberedelser. Det er riktig at avtalen fastsetter maksimalt antall undervisningstimer pr. år for en full stilling. Dessuten har lærerne på ulike trinn rett på å disponere et antall timer til individuelt for- og etterarbeid, men denne tiden er på langt nær tilstrekkelig for formålet. Det betyr at det er ledelsen som i realiteten avgjør hvor mye tid lærerne har totalt til indivi- duell og kollektiv forberedelse og etterarbeid til undervisningen.

Påstandene ommangelfull fleksibilitet i dagens avtale bør vur- deres i forhold til hvordan arbeidsgiverne har brukt den fleksi- biliteten som faktisk ligger der. Et godt eksempel er endringene i avtalen som kom på 1990-tallet, da undervisningsplikten ble definert på årsbasis i stedet for på ukesbasis. Argumentet var at man burde kunne organisere undervisningen for elevene for- skjellig i ulike deler av undervisningsåret både av pedagogiske og organisatoriske grunner. Situasjonen omtrent 20 år etterpå er at denne muligheten brukes i liten grad. De fleste skolene planlegger fortsatt undervisningen med like mange timer i de ulike fagene fra uke til uke. I stedet er denne fleksibiliteten brukt til å redusere lærernes undervisning i de ulike fagene slik at de må ta flere fag og klasser. Det ironiske i denne praksisen er at den «begrunnes» i at lokale skolemyndigheter, i strid med regelverket, også reduserer elevenes timetall i forhold til det de har rett til. Det blir stadig mer tydelig at KS som representant for kom- muner og fylkeskommuner prioriterer økonomisk handlings- rom langt over kvaliteten på opplæringstilbudet de har plikt til å tilby barn, unge og voksne. De går konsekvent imot alle forsøk på å lage regler som kan sikre elevene en rimelig tilgang på lærerkrefter som står i forhold til antall elever. Og de for- svarer en praksis hvor elevene ikke engang får oppfylt sin rett til et minste antall undervisningstimer med tilgang til hjelp og støtte fra lærer. KS viser liten forståelse for læreryrkets spesielle utfordringer og rammer. Når KS argumenterer for økt styring av lærernes tid, oppfatter lærerne at de ser på yrket deres som en ordinær kontorjobb. Det er svært urovekkende at interesseorganisasjo- nen til arbeidsgiverne i skolen ser ut til å kjenne læreryrket og lærerhverdagen så dårlig, og at man uttrykker seg på en måte som oppfattes som respektløs.

Og ja, det blir vanskelige forhandlinger.

56 | UTDANNING nr. 20/29. november 2013

Ut_56.indd 56

22.11.13 08:37