Utdanning nr 21 - 2014

Portrettet

- Skal vi forsøke å fore- bygge radikalisering, har jeg mer tro på skolen enn på å bevæpne politiet og gi penger til PST. Sats på mindre grupper, flere faglærere, flere sosiallærere og flere helsesøstre, foreslår Lippestad.

«Det underlige for meg den gangen var hvor fort man kan gå fra å være en vanlig gutt til å havne i alvorlige problemer.»

av midt i Oslo. En kvinne ble drept og elleve per- soner ble skadet. Så fikk jeg vite at to av dem som sto bak, var mine klassekamerater. Den tredje, min nærmeste kamerat, ble frikjent. Lippestad tar en pause før han fortsetter: – Er det noe jeg har tatt med meg gjennom livet, så er det hvor lett det er å fordømme de som gjør en feil. Det underlige for meg den gangen var hvor fort man kan gå fra å være en vanlig gutt til å havne i alvorlige problemer. Dette gjelder særlig i ungdomstiden. Da er skolen så viktig. Skolen skal også ta vare på dem det ikke er lett å like. Noen tenker at det hadde vært greiest for skolen å slippe disse elevene. Men nettopp disse ungdommene må lærerne gjøre sitt ytterste for å få med. Her kom- mer Utdanningsforbundets etiske plattform, om menneskeverd og menneskerettigheter, til sin rett, sier han. Ungdomstida tok en brå vending da faren gikk konkurs og huset ble solgt på tvangsauksjon. – Det som var vanskeligst for meg som ung gutt, var at huset, rammen, alt det trygge, ble borte. Den gangen skjønte jeg ikke hvorfor vi ikke kunne fortsette å bo i huset. Huset ble stående tomt i mange år. Så ble det revet. I boka skildrer Lippestad det slik: «Moren min hadde aldri lånt penger i banken, aldri gått konkurs. Likevel ble hennes kjæreste eiendeler tatt rett foran nesen hennes. Alt vi eide ble båret ut av huset. Også ting vi barna hadde spart til av egne penger. En familie på fem sto på bar bakke.» - Jeg ble en sint ung mann, sier han alvorlig. – Det som skjedde, var ikke urettferdig i reali- teten. Men det var vanskelig for et barn å forstå. Slik våknet Lippestads interesse for juss. – Jeg ble opptatt av hva slags rettssystem vi har

i Norge. Hvordan kunne noe sånt skje med oss, sier han. Foreldrene fikk hjelp til å kjøpe en rekkehuslei- lighet på Holmlia, men etter kort tid måtte faren finne seg et annet sted å bo. Han kom aldri på beina igjen etter konkursen. Moren fikk seg jobb på skolekontor. De tre ungdommene måtte for- sørge seg selv i ung alder. Lippestad ble sjåfør i et transportselskap. – Når jeg ser sinte unge mennesker i dag, så for- står jeg dem, enten det er raseopptøyer i USA eller opptøyene i Stockholm i fjor. Utrygghet skaper et sinne som det kan være vanskelig å kanalisere. – Forskning viser at unge som reiser ut av Norge for å krige for ISIL, ofte har falt ut av skolen. De er ikke monstre. – I boka skriver du at du ikke tror mobbing var det som var utslagsgivende for Breivik. Han var flink på sko- len og skilte seg ikke ut på noen måte. Hvor lett er det å forutse hvem som kan ende som terrorist? – Jeg skal ikke debattere Breiviks psyke. Men da han var tre år, sto det i en sakkyndig vurdering at om han ikke fikk et bedre omsorgstilbud, kunne han få en alvorlig skjevutvikling. Årsak til det som skjedde er ikke lett å vite. Men jeg tenker at ting henger sammen. Lippestad mener samtidig at terskelen for hva som oppleves sommobbing, er ulik. – Jeg var i flere år styreleder ved en skole i Drammen for elever som er døve eller hører dår- lig. Å sitte i klassen og høre læreren si «må jeg bruke den mikrofonen nå» kunne de oppleve som mobbing. Læreren mobbet kanskje ikke, men var ubetenksom. Når jeg holder foredrag ommennes- keverd og menneskerettigheter, handler det om slike konkrete ting. – Vi lever i et samfunn der vi kanskje aldri har

30 | UTDANNING nr. 21/12. desember 2014