Utdanning nr 21 - 2014

Gylne øyeblikk

I denne spalta forteller lærerer og førskolelærerer om noe de har lyktes særlig godt med.

Lytt til den det gjelder Da de to femårige jentene kom ut fra barnehagen på egen hånd, kjente Ann Lisbeth Bjerkan at dette var et viktig øyeblikk.

TEKST KariOlivVedvik |kov@utdanningsnytt.no FOTO Privat

Avgjørelsen hun hadde tatt rett før, skulle prege resten av yrkeskarrièren hennes. Tre år etter at Ann begynte sin karrière som førskolelærer, var det én ting som stadig irriterte i arbeidshverdagen: Når ungene skulle ut på for- middagen, var det et svare strev å få de største ungene til å kle på seg. – Hva gjorde vi feil? Hvorfor var det sånn? Jeg grublet over hvordan vi kunne få dette til uten at det bare ble mas og kjas, til store protester. I dag virker det enkelt og helt opplagt, men den gan- gen var det ikke like klart for meg, forteller Ann Lisbeth Bjerkan. Vil ikke ut Ann Lisbeth Bjerkan har jobbet som førskolelærer siden hun var ferdigutdannet i 1995. – På den tiden begynte vi i langt større grad å diskutere barns medvirkning. I stor grad var det de voksne som bestemte, og så måtte barna bare høre etter. Sett i lys av det gjennomførte vi sam- taler med barna på min avdeling. Jeg var jo veldig interessert i å høre hvorfor de laget så mye styr når de skulle kle på seg. Svarene vi fikk, spriket fra dem sommente at vi slett ikke behøvde å gå ut i det hele tatt til de som forklarte at de ville gjøre seg ferdig med det de holdt på med, før de begynte med noe annet, forteller Bjerkan. Samtalene med barna fikk Bjerkan til å grunne over sin egen praksis. Tillit Én dag var det to fem år gamle jenter som ikke ville gå ut, de var midt i en lek.

– Ok, sa jeg, og ga dem beskjed om at når de var ferdig med å leke, måtte de rydde, kle på seg og komme ut. Det øvrige personalet var ikke helt enige med meg og sa at nå ville det bli helt kaos. En liten halvtime senere kom de to jentene rus- lende fornøyd ut. De fikk tillit og tok den. Akkurat da de kom ut, kjente jeg følelsen av at der ligger mange av svarene. Slipp opp kontrollen litt, og lytt og lær av de små. Så lenge det ikke går på sikkerheten løs, er det viktig å spørre seg selv hvem avgjørelsen er viktig for, påpeker Bjerkan. – Aller først må en sette sikkerheten, men der- etter må en stille seg spørsmålet: Hvem gjør jeg dette for, meg selv eller barnet? Lov å si nei Det å tørre og prøve, og i tillegg lykkes, var en så avgjørende opplevelse for den da så unge førsko- lelæreren at det ga henne tro på at dette var riktig og viktig. – Oftere lykkes man med sine planer når man har sjekket hva barna tenker og mener. Relasjonen mellom barn og voksne setter jeg foran de store planene. Jeg slipper ikke helt løs, men føler ungene at de blir tatt med på råd, respekterer de også et nei. De hører på meg og jeg hører på dem. Den dagen da hun slapp opp, husker hun ennå. – Det har vært mange gode øyeblikk på jobb, men den opplevelsen fikk meg til å snu tankesettet mitt, og var derfor en viktig årsak til at jeg fortsatt jobber med barn, forteller førskolelæreren, som nærmer seg 20 års fartstid i barnehagen.

Ann Lisbeth Bjerkan (46) Hvem: Pedagogisk leder ved Vårres barnehage i Trondheim. Godt å tenke på: Det å lytte og lære av de små er viktig for at begge parter skal lykkes.

Har du opplevd et gyllent øyeblikk som du vil dele med andre? Send det til redaksjonen@utdanningsnytt.no. Merk e-posten «Gylne øyeblikk».

41 | UTDANNING nr. 21/12. desember 2014