Yrke nr. 3 - 2016

Forbundskommentaren AV TERJE SKYVULSTAD Nestleder i Utdanningsforbundet

NY YRKESFAGSTRUKTUR – KJENTE PROBLEMSTILLINGER

Tilbudsstrukturen i fag- og yrkesopplæringen er satt under debatt. Utgangspunktet er stortingsmelding 20 (2012-13) På rett vei. Kunnskapsdepartementet satte i vår ned fem utvalg som representerte ulike næringsområder som fikk i oppdrag å utrede strukturen i opplæringen innenfor disse områdene. I tillegg har de ni nasjonale faglige rådene levert utviklings- redegjørelser som dekker omtrent de samme problemstil- lingene. Etter at SRY har vurdert saken samlet i midten av september, vil forslag til ny struktur bli sendt på høring. Forslagene til endringer som har kommet fram til nå, dekker mange kjente problemstillinger og dilemma knyttet til yrkesfagutdanningen. Det gjelder særlig graden av spesial- isering sett i forhold til økonomisk rasjonalitet og behovet for breddekompetanse. Videre handler det om i hvilken grad arbeidslivet etterspør og tilsetter søkere med fagarbeider- kompetanse i de ulike fagbrevsområdene. Lengden av den totale opplæringstiden er også en viktig problemstilling. Og dermed er også forholdet mellom fagarbeidernivået og fagskole-/høyere utdanningsnivået et tema. Spørsmålet om modulbasert opplæring for å tiltrekke seg voksne til yrkes- fagopplæringen er heller ikke noen ny problemstilling. Men til tross for at både næringsutvalgene og de nasjonale faglige rådene har sett på en mengde ulike problemstillinger, mangler det analyser av viktige elementer i helheten. Det kanskje viktigste av disse er fellesfagene. Flere av forslagene fra næringsutvalgene og de nasjonale faglige rådene tar utgangspunkt i arbeidsgivernes interesser og synspunkter. Forslagene om tidligere og mer omfattende spesialisering er et viktig eksempel. Arbeidsgiverne er in- teressert i at nyutdannede fagarbeidere kan settes i selv- stendig arbeid og yte på topp fra dag én. Det er selvfølgelig økonomisk rasjonelt sett i et slikt perspektiv. Samtidig kan det stilles spørsmål ved om det er i den nye fagarbeiderens

interesse å få en smalere og mer spesialisert utdanning, på bekostning av et bredere kompetansegrunnlag som gjør det enklere å bygge en framtidig karriere på evnen til omstilling og læring på arbeidsplassen. Dessuten har vi erfaring for at en tidligere spesialisert tilbudsstruktur på Vg2-nivå ikke blir tatt i bruk av fylkeskommunene av økonomiske grunner. Det framstår i alle fall som litt naivt å tro at bare fordi man lager en mer spesialisert tilbudsstruktur på papiret, så vil dette føre til et mer spesialisert tilbud til søkerne. Det er enkelt å slutte seg til forslag som har til hensikt å gjøre opplæringen aktuell og relevant ved at deler av denne blir gjennomført i arbeidslivet. Samtidig er det viktig å tenke gjennom at opplæringen bør kunne organiseres såpass flek- sibelt at den kan tilpasses den opplæringskapasiteten og den vilje til å bidra til opplæring som faktisk finnes i arbeidslivet i ulike bransjer og i ulike deler av landet. Det framstår ikke som spesielt dynamisk eller næringsutviklende å bare tilby opplæring i lærefag dersom det eksisterende næringslivet i en region kan tilby nok læreplasser. Og da virker det heller ikke som man har stor tro på mobilitet i arbeidsstyrken. Det kanskje mest kontroversielle forslaget som er fram- lagt, er integrering av såkalte kjedeskoler i handelsnæringen, som Kiwi- og Rema-skolen, inn i fag- og yrkesopplæringen. Fram til nå har det ikke på noe tidspunkt vært umulig for denne næringen å bidra med utplassering og læreplasser innenfor det formelle opplæringssystemet. Vi er derfor spent på om den nye interessen for å bidra nå betyr noe mer enn et forsøk fra arbeidsgiverne på å få enda større innflytelse på innholdet i en offentlig godkjent utdanning. Selv om mange av problemstillingene som nå reises er kjente, er de like viktige og aktuelle som før. Og de fortjener å bli diskutert fordomsfritt med utgangspunkt i nye omgivelser.

17

YRKE 3 • 2016 / 60. årgang