Yrke nr. 3 - 2016

MAGNUS GRØNNEBERG Oslo og Fredrikstad 49 år KJENT FOR: Vokalist og frontfigur i CC Cowboys DRØMMEUTDANNING: Kokk mitt drømmeyrke

Poet og rocker: Utdannet på livets skole Han har spellemannspris. Utsolgte konserter. Platina- og gullplater og låter «hele» Norge kjenner. Men akkurat skole og utdanning, det har han lite av, Magnus Grønneberg, frontfiguren i CC Cowboys.

TEKST OG BILDER WENCHE SCHJØNBERG

– Jeg burde jo kanskje ha, begynner han så vidt. – Nei, jeg angrer ingenting. Dette er ikke noe jeg reflekterer mye over, sier Magnus Grønneberg. Vi møter ham på en kafé på Grünerløk- ka i Oslo. Her bor Grønneberg sammen med kona Siv Vea Grønneberg som er familieterapeut og høyskolelektor. Roc- kemusikeren fra Kråkerøy i Fredrikstad, bor nå både i byen og på landet. Han er alltid i drift og stadig på turné, akkurat nå er det CC Cowboys nye dobbeltalbumet «Live – Syndere i sommersol» han er aktuell med. Men samtidig lager han nye låter, skriver nye tekster. Magnus Grønneberg har helt siden han og CC Cowboys slo igjen- nommed plata «Blodsbrødre» i 1990, vært musiker på heltid. – Etter «Blodsbrødre» tok det helt av. Jeg var akkurat blitt pappa. Og jeg gikk på voksengym i Oslo fordi jeg

tenkte at jeg kanskje måtte ta noen fag. Men da vi slo igjennom med «Blods- brødre», sluttet jeg tvert. Jeg fikk drive med det som er selve livsnerven i meg. Musikk er helt livsnødvendig. For meg er det som oksygen, sier han. – Det med musikken var akkurat som Guds beskjed, et indre kall, som om noen kalte meg og ga meg en indre beskjed. Og jeg har aldri tvilt. – Nei, jeg har aldri satset noe. Jeg har aldri risikert noe. Det har bare vært en nødvendighet. Jeg er ydmyk og glad for at jeg har fått gjort det jeg skulle gjøre i livet mitt. Det med musikken var akku- rat somGuds beskjed, et indre kall, som om noen kalte meg og ga meg en indre beskjed. For meg ble det på en måte: Melding tatt imot og fattet. Og jeg har aldri tvilt, sier Magnus Grønneberg. – Så da satset du alt og våget å tenke at du kunne leve av musikken?

Tvil var imidlertid noe han hadde nok av da han gikk ut av ungdomsskolen på Kråkerøy. Også den gangen betydde musikken veldig mye for ham, i en rotløs tilværelse etter et vanskelig brudd mellom foreldrene. Det var musikken, og ikke leksene, som var viktig på gutterommet. – Jeg jobbet ikke mye på skolen, hadde ikke gode karakterer. Det hadde med oppveksten min å gjøre, miljøet jeg var i, diverse omstendigheter og sikkert hvordan mitt hode fungerte oppi det hele. Jeg kom hjem fra skolen og slang fra meg ranselen. Så spilte jeg gitar, lagde låter og spinket og sparte så jeg kunne få kjøpt meg min første vinylskive. Det ble det ikke gode karakterer ut av. Faktisk ble «det så tynt med karak- terer», som han selv uttrykker, at 16 år gamle Magnus ikke kom inn på noen skole etter ungdomsskolen som den gangen var niårig. – Så da fikk jeg gå et år til på ung-

33

YRKE 3 • 2016 / 60. årgang