Yrke nr. 4 - 2016

MITT DRØMMEYRKE

Sola skinner over Karl Johan og bort på Stortinget. Noen solstråler trenger inn gjennom kontorvinduene til Helga Pedersen denne høstmorgenen, lager et gyllent skjær i rommet. Den tidligere nestlederen for Arbei- derpartiet (2007–2015), og fiskeri- og kystminister mellom 2005 og 2009, nipper avslappet til et pappkrus med kaffe. Det virker som den rolige pul- sen etter to måneders sommerferie på hjemgården i Tana fortsatt sitter i kroppen. Foreløpig er det også rolig på Stortinget før det braker løs med åpningen av storting nummer 161 i begynnelsen av oktober. – Jeg skal ta over sauegården i hjem- bygda Tana, pappa er 75 år og kan ikke drive den lenger. – Jeg stiller ikke til valg til høsten, men kommer til å gå ut av Stortinget etter 14 år som heltidspolitiker. Og da må jeg finne en jobb, sier Pedersen. Hun smiler lurt, tar en kunstpause, og fort- setter. – Jeg skal ta over sauegården i hjem- bygda Tana, pappa er 75 år og kan ikke drive den lenger. Pedersen har også formelt takket ja til å bli nominert som sametingsrepre- sentant, så helt slutt på politikk blir det muligens ikke. Uansett hvor mye politikk det blir, gleder hun seg til å flytte nordover med mann og tø døtre. Mye lenger nord enn den lille hjembygda Vestertana i Tana kommune, kommer en heller ikke, det er ikke mange milene til Nordkapp. – Vi er under 15 personer som bor i bygda, men for oss er det verdens sentrum, spøker hun. – Hva drømte du om å jobbe med da du var barn? – Egentlig har jeg bestandig hatt lyst til å drive gård. Da jeg var lita fikk jeg mye ansvar med å stelle sauene i fjøset. – Jeg romantiserer ikke bondeyrket, men det gir livskvalitet og mening i

hverdagen å ta imot små lam og se de vokser opp. Sau det er koselige dyr det, sier Pedersen og ler. Latteren sitter løst på den framtidige bonden. – En av de tingene jeg liker som bonde er det fysiske arbeidet, å kunne bruke krop- pen. Jeg savner det i hverdagen, her er jo trimmen å gå bort til printeren. – Det er mye jeg ikke kan, for eksempel med traktor og maskiner. Derfor kommer jeg til å ta en etterut- danning for bønder som Tana videre- gående tilbyr for voksne. Det virker interessant. Pedersen har fått litt nok av livet og kjaset og maset i hovedstaden. – En av de tingene jeg liker som bonde er det fysiske arbeidet, å kunne bruke kroppen. Jeg savner det i hver- dagen, her er jo trimmen å gå bort til printeren. – Lærer, det er alltid det jeg har villet bli, jeg ville jobbe med folk da jeg var lita, sier hun, mens hun drikker opp kaffen og tygger ferdig maten i lunsjpausen. En ukes tid etterpå møter vi en annen tidligere minister og Arbeiderparti- politiker, Anniken Huitfeldt. Hun er le- der for utenriks- og forsvarskomiteen og har akkurat kommet tilbake fra en komitéreise til Latin-Amerika. Huit- feldt får klemt inn et møte i lunsjpausen på Folkets Hus på Youngstorget, like før landsstyremøtet til Ap begynner. – Lærer, det er alltid det jeg har villet bli, jeg ville jobbe med folk da jeg var lita, sier hun, mens hun drikker opp kaffen og tygger ferdig maten i lunsjpausen. – Jeg har alltid hatt lyst til å jobbe med barn, eller helst ungdom. Det at min mor var lærer har nok påvirket meg. – Føler du at du kan nok til å drive en gård?

– Dersom jeg skulle valgt et yrkesfag, så måttet det blitt barn- og ungdoms- arbeider. Som ungdomsarbeider har én en unik mulighet til å g jøre forskjell i andres liv, spesielt for dem som ikke har det så enkelt. Huitfeldt forteller at da hun var barn så likte hun å være den som organiserte og ordnet opp for de andre barna i na- bolaget, som på 17. mai, Sankt Hans, og på lillesøsterens bursdag – Jeg er en typisk storesøster, sier hun og ler. Det glimter energisk i de klare blå øynene. Huitfeldt har hatt flere ministerpos- ter, både barne- og likestillingsminister (2008-2009), kulturminister (2009– 2012) og arbeidsminister (2012-2013). Hun er utdannet historiker og har også jobbet som forsker. Å være politiker beskriver hun litt som å ha hobbyen til jobb. – Dersom jeg skulle valgt et yrkes- fag, så måttet det blitt barn- og ung- domsarbeider. Som ungdomsarbeider har én en unik mulighet til å gjøre forskjell i andres liv, spesielt for dem som ikke har det så enkelt, sier Huit- feldt ettertenksomt, og slakker for en gangs skyld ned på farten i snakkingen. Kanskje fantaserer hun seg inn i rollen som ungdomsarbeider, og ser for seg hvordan det kunne vært i hodet sitt. Som politiker føler hun også at hun får brukt litt av lærerkallet. Hun liker for eksempel å ta imot ungdomsklasser på Stortinget, og reise rundt på skole- besøk der hun blant annet snakker med ungdom om yrkesvalg. – Yrkesfagtilbudet på min videregående skole var ikke spesielt bra. Mange fikk ikke tilbud om utdanning andre året, og de fleste sluttet før de fullførte. – Det å være lærer er litt som å være politiker. En står på et vis på scenen, skal formidle et budskap. De som har god formidlingsevne er de som når

38

YRKE 4 • 2016 / 60. årgang