Bedre skole nr. 4-2014

at læreren er den viktigste enkeltfaktoren (uten- for eleven selv) for elevens læring, leder fram til et regime som rangerer skoler og lærere etter elevenes læringsresultater og som dermed blir lærer skeptisk . Læreren er den viktigste faktoren for elevenes læring, ergo? Ja, ergo hva? Skulle ikke en slik kon- statering av viktighet lede fram til en fortsettelse som også bar bud om anerkjennelse? Svært mange norske lærere opplever det ikke slik. I deres ører blir budskapet heller at siden dere er så viktige, må vi beflitte oss på å styre dere og kontrollere dere. Eller at siden dere er så viktige, må vi jobbe iher- dig for å forbedre dere – ved å iverksette storstilt etterutdanning. Det virkelig farlige, og som jeg mener at den store lærerstreiken dette året egentlig handlet om, blir når utdanningsstyringen antar former som hindrer lærerne i å bygge autoritet og status på det området som gjenstår for dem. Jeg tenker da på lærernes kollektive arenaer. La lærerne få være læ- rere, sto det på de streikende lærernes T-skjorter. Lærere har i dag en stigende opplevelse av å bli styrt. Det skjer både ved at andre i for stor grad setter agendaen for gjøremålene i fellesarenaen og ved at andre har for detaljerte oppfatninger om hva lærerne skal gjøre og prioritere i møtet med elevene. Det vil si at andre går inn i det rommet der læreren er vant til å skulle bruke, og rette seg etter, eget klokt skjønn. Forfatteren Kaj Skagen skrev under lærerstrei- ken innsiktsfullt om dette i Dag og Tid: Lærarane streikar for å ha retten til sjølve å avgjera når og kvar dei vil førebu seg til under- visninga og retta stilar og prøver. Men berre på overflata. Djupare og prinsipielt handlar det om å berga dei siste restane av den frie lærarrolla. Lærarrolla ligg på grensa mellom funksjonær og fri intellektuell. Læraren må utøva yrket sitt innanfor eit offentleg regelverk, og i så måte er han funksjonær. Men innanfor desse grensene må han leggje fram lærestoffet på personleg vis. For å kunna gjere det, må han rå over originali- tet i tanke og stå på fagleg grunn. I så måte må han vera fri intellektuell.

Foto: © Eli Berge/fotofil.no

Skagen oppfordrer lærerne til å ta ansvar for egen myndighet, ved selv å ta grep om skolens organise- ring. Men han har ikke særlig tro på at de tør. Jeg er noe mer optimistisk på standens vegne. Og jeg er helt enig med han i at veien til myndiggjøring av lærerne i dag går gjennom deres kollektive organisering. Tillit og forventning Samfunnet har behov for en kollektiv dannelsesa- rena, der det store prosjektet med å videreføre vår sivilisasjon er hovedoppdraget. Dette skal skje gjennom lærerprofesjonens fortolkning og realisering av det oppdraget som er nedfelt i lover og planverk. Mye kan gå galt. Skal dette da være rent lotteri? Jeg minner om Terums og Molanders utmerkede definisjon av profesjonsbegrepet, der det vektlegges at «profe- sjonen som en sammenslutning vil kunne garantere at disse oppgavene blir utført i henhold til stan- darder for god yrkesutøvelse». Garanti er jo et kolossalt ambisiøst ord. Men la gå. Dette skal samfunnet kunne forvente. Dette skal profesjonen kunne redegjøre for, både i sty- ringslinjen, overfor elever og foreldre og overfor samfunnet generelt. Tilhørigheten til det kollek- tivet der kvaliteten etterprøves, og der grunnlaget for lærerens dialog med samfunnet om sin yrkes- utøvelse skapes, er et svært viktig element i det som skal gi framtidige lærere tillit og status.

17

Bedre Skole nr. 4 ■

2014