Bedre skole nr. 4 -2016

til skolens arbeid med å innfri elevers lengsel etter god, tilpasset undervisning. Vår erfaring er at elevene ønsker å bli engasjert, ønsker å forstå og se sammenhenger og mening i sine obligatoriske skoledager. Erfaringer viser at elevenes observa- sjoner og tolkninger nyanserer og utvider læreres bilder av livet i klasserommene. Å fange elevper- spektivet forutsetter imidlertid innsikt og erfaring med arbeidsmåter som på ulikt vis henter fram elevstemmene under trygge rammer for dialog. Slike arbeidsmåter må alltid tilpasses den enkelte skole og den enkelte klasse. Å skape seg selv, å utvikle identitet og profil for sin stedlige pedagogikk, handler i vesentlig grad om å utvikle troen på at klokskapen finnes i rommet og at elever og kollegiet er kompetente. Når Hegra skole i Nord-Trøndelag valgte å adop- tere en forurenset bekk som utviklingsområde og læringsarena, ble det for denne skolen et naturlig og spennende tema der alle fag fant sin plass – og ikke minst: skolen imøtekommer intensjonene i opplæringslovas formål på en naturlig måte. Hegra skole har – med hjelp av formell og personlig kom- petanse i lærerkollegiet – fremmet lærelyst, gitt innhold til honnørord sommedvirkning og bære- kraft, men kanskje det aller viktigste: skolen har satt fagene inn i meningsskapende sammenhenger. Dette er pedagogisk filosofi, forskning og etikk satt inn i helhetlige sammenhenger – fra holdning til handling. I kronikker og andre meningsytringer ser vi ei tiltakende bekymring for demokratiunderskuddet i samfunnet. Med henvisning til opplæringslovas paragraf 1-1 bærer skolen et lovfestet ansvar for å forvalte demokrati og medvirkning, ikke bare som holdning, men også som handling. Lærere som elever må bli betrodde aktører og meningsskapere, de må bli deltakere der beslutningene om skolens praksis tas av skolen selv. Fragmenteringen av skolen Hvordan kan skolen best innfri opplæringslovas ønsker om tilpasset undervisning og utvikling for alle elever? En skolehverdag der kunnskap er rig- get i fragmenterte fag, der elevene løper imellom ulike fagdisipliner, hindrer muligheten for å skape mening og helhet. Selv om skolen i noen tidspe- rioder har arbeidet tverrfaglig, prosjekt- eller

praksisbasert, har utviklingen de senere år vært preget av økt fagfragmentering. Filosofen og lit- teraturviteren Carl Vilhelm Holst (1905–1947) fremstår nærmest som profetisk når han går til angrep på faglærertenkningen som et av de største misforhold og utfordringer dersom skolen skal kunne bli meningsfull for elevene: Fremtidens lærere trenger en annen orientering av sine studier og først og fremst en langt alvor- ligere psykologisk og pedagogisk formning. På det nåværende tidspunkt er lærerne som regel teknikere der er lukket inne i sine fag og prøver å lukke barna inn i fagene. Ofte må man spørre sig selv hvad det er de dyrker: barnets ånd eller sin egen sneverhet. Fordi de selv har tatt form etter sine spesialiteter, slåss de om elevenes interesse: én hever matematikken til skyene, en annen biologi, eller fysikk og kjemi, én historie, språk og litteratur – uten å gjøre sig det klart at nettopp når man tar dem hver for sig, blir disse fagene som en samling av «prøver uten verdi». […]. Skolesystemet favoriserer i virkeligheten intellektuelle krøplinger. (Holst, 1974, s. 99) Holst hevder at spesialiseringen innenfor skolen er en stor svakhet og at utfordringen ligger i un- dervisningskulturen. Vi ønsker en oppdragelse til noe allment – til en sann «alminnelighet» der elevene vokser inn i en allmennkultur med felles referanser. Fagspesialiseringen vil derimot gjøre at elevene vokser inn i en slags spesialisert «alminnelighet» der menneskene i samfunnet til sammen, hver og en spesialisert på sitt område, utgjør det samlede samfunnsmaskineri. Dette vil ifølge Holst medføre at det vi lærer – det våre tanker får å beskjeftige seg med – ikke settes inn i meningsfulle sammenhenger. En slik undervis- ning vil ikke vekke følelsene i elevene, og dermed vil lærdommen bli slik Jens Bjørneboe hevder; «…liggende som en død utenatlært ballast i bar- net» (Bjørneboe, 1962). Undervisningskulturen må stimulere elevenes nysgjerrighet, eller våknende nysg jerrighet , slik Holst uttrykker seg. Dette krever at undervis- ningen og livet i skolen oppleves meningsfullt og i samsvar med de intensjoner elevene har. Gert Biesta tar opp det samme forholdet i boken

86

Bedre Skole nr. 4 ■

2016