Første Steg nr. 1 -2016

STUDENTBLIKK

Kaosangsten Vi voksne bør være bevisste på hvordan vi kan støtte og forstå barna når de sier sin mening om sin opplevelse. Vi må tørre å føle på kaosangsten.

BARNSMEDVIRKNING Det står i rammeplanen at barn gir uttrykk for hvordan de har det gjen- nomkroppsspråk og verbalt språk, og at disse følelsesmessige uttrykkene skal bli tatt på alvor (KD, 2011). Jeg tenker at hvis vi skal kunne se barna og ha forståelse for hva de føler, såmå vi være til stede. Ikke bare fysisk, men også psykisk. I temahefte om barns medvirkning skriver Brit Johanne Eide og Nina Winger at det å la barn medvirke krever kunnskap, ydmyk- het og nærvær fra voksnes side (KD, 2006). Jeg tenker at det også krever at vi voksne har et felles ståsted. Prater vi sammen med kollegaene våre om hva barns medvirkning er for oss, og hvordan dette skal synliggjøres i hver- dagen? Hva skal til fra vår side for at barna skal kunne være medbestem- mende og medvirkende? Samtidig som vi er ansvarlige voksne, burde vi ikke tørre å gi slipp på kontrollen og tørre å føle på kaosangsten? Den kaos- angsten som kan, og mest sannsynlig vil oppstå når vi stiller oss åpne for barns medvirkning. Vi må logge oss på når vi er på jobb. Barna fortjener noe mer enn voksne i hvilemodus. De fortjener voksne som møter og viser forståelse for deres følelser.

Erlend (2.6 år) sitter ved matbordet sammen med tre andre barn. Han har spist fire skivermed kaviar, men skorp- ene ligger igjen på bordet. Han synes ikke de er spesielt fristende, siden de er seige og vanskelige å tygge. Han får beskjed fra en voksen, som sitter ved et annet bord, at han MÅ spise opp skorpene før han får lov å gå ifra bordet. Erlend prøver og prøver, men skorpa blir liksom bare til en tjukk klump i munnen. Han sier at den ikke smaker godt. Beskjeden om å spise opp kom- mer enda en gang. De andre barna får lov å forlate bordet, men Erlend sitter igjen med de seige skorpene sine. Den voksne lurer på hvorfor det alltid er Erlend som sitter igjen med skorpene sine, men tanken slås fort vekk til for- del for rydding og vasking av bord. I

garderoben begynner de andre barna å bli klare for å gå ut. Den voksne ser at tårene begynner å trille langs kinnet til Erlend, men kravet omat skorpene skal spises opp forblir … I denne selvopplevde praksisfortel- lingen ser jegmange områder somman kan stille seg undrende til og drøfte. Prioriterer man at pausekabalen skal gå opp fremfor å ha en voksen som sitter ved hvert bord sammen med barna når de spiser? Er det riktig at den voksne bruke sin formellemakt for å tvinge Erlend til å spise opp skorp- ene? Kanskje munnmotorikken til Erlend ikke er godt nok utviklet til, at han klarer å tygge de seige skorpene? DENVOKSNESMAKT Rutiner, makt og fysiske egenskaper hos barn er nokså viktig å reflektere over, men det er ikke dette jeg retter tankene mot med fortellingen om Erlend. Jeg tenker på at Erlend sin stemme ikke blir hørt, eller at hans mening ikke blir møtt med forstå- else. Jeg ønsker ikke å komme med en moralpreken om at den voksne i denne fortellingen agerer feil, eller at rutinene i den barnehagen ikke er opti- male. Jeg vil heller rette fokusetmot at vi voksnemå være bevisste på hvordan vi kan støtte og forstå barna når de sier sin mening om sin opplevelse.

PAULINE SCHULTZ 3. års barnehagelærerstudent ved Høgskolen i Sørøst-Norge Campus Vestfold pauline.schultz@student.hbv.no I hvert nummer inviterer vi en student til å skrive om et tema studenten brenner for.

første steg nr 1 | 2016 | 51